Lykke

Hva ville du svart hvis du ble spurt om du er lykkelig? Det er et stort ord, ikke sant -- liksom litt for stort i vår tid - i likhet med å elske (og da snakker jeg om følelsen, ikke om handlingen, selv om følelsen naturligvis hyppig vil føre til handlingen med samme betegnelse).
Likevel tror jeg de fleste har en viss oppfatning av om de er lykkelige eller ikke. Jeg har også en mistanke om at de fleste ville nølt med å svare, eller svart nei.
For hva skal til for å svare ja på et slikt spørsmål? Siden lykke er et så stort ord, så må det vel ha med noe ekstraordinært å gjøre?
Snarere tvert imot, mener jeg. Kan det ikke like gjerne - for ikke å si først og fremst - ha noe med hverdagen å gjøre? Slik vi har det mest av i livet? Det bør det ha, hvis begrepet lykke skal ha noen mening?
En klok mann, som det heter - jeg husker ikke hvem - sa en gang at slik som dine dager er, slik er ditt liv.
Hvis du skal svare på om du er lykkelig eller ikke, kan du med andre ord se deg rundt eller stoppe opp og tenke litt akkurat der du befinner deg nå, for eksempel i din egen stue. Er du lykkelig? Er det dette du vil se tilbake på når alt en gang tar slutt? (Og hvis du ikke er fornøyd med det du ser rundt deg akkurat her og nå, hva har du da tenkt å gjøre med det?)
«Lykken er en viljesak» proklamerte Odd Børretzen i Dagbladet på lørdag. Det tror jeg langt på vei er riktig. Jeg tror også at mange mennesker i alt for stor grad kompliserer og forsurer livet både for seg selv og andre ved å strebe etter noe de tror er lykke - for lykken befinner seg nok for svært mange et annet sted, i en annen tid (fremtiden), hos en annen/andre enn den/dem man er sammen med til vanlig, og ikke minst i en annen økonomisk virkelighet.
Jeg er hverken rik eller føler meg spesielt vellykket, men jeg er kommet så langt i livet at jeg setter min egen standard for hva jeg skal måle lykke etter. Og etter den standarden er jeg lykkelig.
For å kunne si at man er lykkelig, må man være seg bevisst at man er lykkelig. Av og til støter man på det synspunktet at man ikke virkelig kan sette pris på livet før man selv eller omgivelsene har vært rammet av stor ulykke. Jeg har for så vidt sans for det filosofiske synspunktet at ingenting eksisterer uten sin egen motsetning - for å vite hva lykke er, og for å føle lykke, må man derfor vite hva det motsatte av lykke er. Men enhver med fantasi og livserfaring kan da forestille seg det, og ingen går vel gjennom dette livet uten å få seg en trøkk nå og da, eller for den saks skyld slepe med seg både det ene og det andre?
Jeg tar ikke lykken som en selvfølge et eneste sekund. Derimot kan jeg si at jeg gleder meg over den, om ikke bevisst hvert sekund, så i hvert fall bevisst hver dag. Og siden jeg som troende katolikk har en instans å rette takknemligheten for denne lykken til, så gjør jeg det. Men som god katolikk har jeg også sans for det jordiske, så når jeg sier til min hustru at hvis jeg dør i morgen, så dør jeg som et lykkelig menneske - så er jo det også en kompliment til henne, siden hun utgjør en vesentlig del av min jordiske lykke.
«Lykken er en hverdagsaften, gjør det livet mindre rikt?» spurte Gunnar Reiss-Andersen. Nei, sier jeg, for hvis ikke lykken er en hverdagsaften, hva skal den da være? Hvis ikke lykken ligger i det nære, hva skal den da ligge i? I et fjernt og eksotisk reisemål, for eksempel? Men man kan ikke hente mer ut av en reise enn det man har forutsetninger for å ta til seg når man begir seg ut på den.
«Jeg har reist mye i Concord,» sa Henry David Thoreau, han som skrev Walden eller Livet i skogene, en av klassikerne i amerikansk litteratur. Concord var hjembyen hans, og i denne byen og dens omegn tilbrakte han hele sitt 44-årige liv. Og han hadde vel ikke akkurat noen snever horisont, for å si det sånn.
Et av mine egne fotografiske motiver forestiller en grusvei over et tåkete jorde, med et enslig tre ved siden av. Folk som ser det pleier å spørre om det er fra Italia eller Frankrike, og de blir gjerne litt overrasket når jeg sier hvor det er tatt - på et jorde ca et kvarters gange fra huset mitt. «Jøss, der har jeg vært mange ganger, men jeg har aldri sett det sånn,» var det en som sa. Det tok jeg som en stor anerkjennelse. Å fotografere handler om å se, og det tror jeg kanskje lykken også gjør. Og da kan man begynne med å se det nærmeste. For eksempel på dagene, slik de er. Det er nemlig livet. Forhåpentligvis er det også lykken.