Med denne boka er Le Clézio representert i mine hyller. Jeg kjøpte den på mammut i 1974 og husker den som en stor leseopplevelse.
Horace har talt - årets Nobelpris i litteratur går til den franske forfatteren Jean-Marie Gustave Le Clézio. Neppe noe kjent navn for norske lesere flest selv om han regnes som en av de fremste franske forfattere i vår tid - men hva vet vi om fransk litteratur når det kommer til stykket? Han er ikke engang nevnt i norske Wikipedia. Den engelske Wikipedia-artikkelen, som du finner HER, er ikke så omfattende at det gjør noe, den heller, men den er i hvert fall oppdatert med dagens begivenhet!
Årets tildeling står på sett og vis i stil med fjorårets til Doris Lessing. Det virker på meg som om Svenska Akademien har lagt seg på en nostalgisk bølge, og at de nå har satt seg fore å hedre fordums storheter. Skjønt - nå tar jeg litt hardt i. Le Clézio er tross alt bare 68 og sikkert fortsatt going strong for alt hva jeg vet. Det jeg tenker på, er vel at fransk litteratur ikke har den samme posisjonen i verdenssammenheng i dag som for en del tiår siden. Man kan mene hva man vil om årets tildeling - og mye kommer som vanlig sikkert til å bli ment, men en ting skal Svenska Akademien ha - de lefler ikke med trender og "politisk korrekthet", men setter sin egen suverene dagsorden.
"Det må da sikkert tjene til noe å skrive. Men til hva? Disse små kråketærne som beveger seg framover på egen hånd, nesten på egen hånd, som dekker det hvite papiret, som krasser seg fram over de slette flatene, som trekker opp tankene etter hvert som de beveger seg. De beskjærer. De justerer. De karikerer. Jeg setter stor pris på denne hær av sløyfer og prikker. Noe av meg selv lever i dem. Jeg føler at de bringer meg nærmere virkeligheten, selv om de ikke når det perfekte, selv om de ikke virkelig meddeler noe. Med dem omformes alt til historier, alt beveger seg mot en slutt. Jeg vet ikke når de vil stanse. Det de har å fortelle er sant eller usant, det kommer ut på ett for meg. Det er ikke derfor jeg lytter til dem. Jeg liker dem, og jeg liker å la meg narre av rytmen i den fremadskridende bevegelsen, jeg liker å gi på båten alt håp om en dag å forstå dem."
JMG Le Clézio: Den materielle ekstase, Cappelen 1968. Oversatt av Leif Tufte.
Originalutgave: L'exstase matérielle, Éditions Gallimard 1967.
3 kommentarer:
For det første er det jo betryggende at det svenske akademiet har bedre oversikt over litteratur enn Wikipedia.
For det andre var det et flott Le Clézio-sitat du hadde valgt. Det illustrerer kanskje også poenget ditt om fordums storhet, for hvem skriver vel lenger for hånd.
kronos: Takk for kommentaren. Hvem skriver vel lenger for hånd ... tja, det gjør vel de fleste av oss, når det kommer til stykket? Mine viktigste skriveredskaper er i hvertfall PC-en og blyanten, jeg har ca. 15 trykkblyanter spredd rundt i huset for å være sikker på alltid å finne en når jeg trenger det. Notater, kladder, lapper av ymse slag, det er mye som blir skrevet for hånd. Men når jeg skriver for alvor, det vil si når jeg jobber, da skriver jeg selvsagt på PC-en, og det var vel det du mente. Jeg føler likevel at det jeg skriver for hånd, er viktig.
Du skriver at Le Clézio er ukjent på Wikipedia. Ja, det kan se sånn ut.
Det er søkefunksjonen i Wikipedia som svikter. Søk på Le Clézio kom opp med null treff. Jeg ga meg straks til å fylle tomrommet. Det var bortkastet møye! Senere viste det seg at forfatteren var å finne under stikkordet JMG Le Clézio, eller med fullt fornavn. Det er et merkelig leksikon som ikke tar etternavn.
Cyno Grassator
Legg inn en kommentar