Vitsen i litteraturen

- Lady, shall I lie in your lap?
- No, my lord.


I et innlegg 22. oktober viste jeg et eksempel på hvordan Kjartan Fløgstad bruker vitser i bøkene sine, i dette tilfellet vitsen om mannen som skulle svømme til Amerika, men som snudde da han bare hadde noen få meter igjen fordi han syntes det ble for langt. Selv har jeg den samme vitsen i min bok om svensken, dansken og nordmannen. En eldgammel vits, som i likhet med vitser flest finnes i mange varianter.
Det er ikke uvanlig at skjønnlitterære forfattere benytter vitser, og for den saks skyld blødmer og ordspill, på samme måte som Fløgstad. For eksempel kryr det av slikt i Ulysses:

«Lenehan hostet høylydt.
-- Ha hem, sa han meget langsomt. Å, bare litt frisk luft! Jeg ble forkjølet i parken. Porten sto åpen.»

«Lenehan bukket for en imaginær skikkelse og erklærte:
- Madam, jeg heter Adam. Og det var Abel som hadde snabel.»
(OBS: Originalens "Madam, I'm  Adam" er et palindrom; en setning som er likelydende enten man leser den forlengs eller baklengs. Det har ikke latt seg overføre til norsk. Jeg mener  for øvrig at neste setning burde begynne med "men" og ikke "og". Det engelske "and" må faktisk ofte oversettes med "men" på norsk.)

James Joyce: Ulysses, kap. 7: I hjertet av den grønne øyas metropol. Oversatt av Olav Angell.


Shakespeare er selvsagt heller ikke borte. Her en passasje fra Hamlet (gjendiktning André Bjerke):

Hamlet: Min frøken, får jeg ligge i Deres skjød?
Ophelia: Nei, min prins.
Hamlet: Jeg mener - får jeg ligge med hodet i Deres skjød?
Ophelia: Ja, min prins.
Hamlet: Trodde De jeg mente noe uhøvisk?
Ophelia: Jeg tror ingenting, min prins.

Ophelia misforstår Hamlet når han spør om han kan få ligge i hennes skjød. Mange vitser er basert nettopp på at ord og utsagn kan tolkes på to forskjellige måter, og at avsender og mottager misforstår - eller «misforstår» - hverandre.

I dette siste tilfelle er det forresten et poeng i den engelske teksten som ikke er overført til norsk. Hamlet spør nemlig: «Do you think I meant country matters?» (som kan leses: cunt-ry matters).

Ludwig Wittgenstein mente forøvrig at det måtte gå an å skrive et filosofisk verk som utelukkende besto av vitser. Men han gjorde det ikke.