Bøker er som folk

Skriveboka er en sånn bok som man kan bla tilfeldig opp i og alltid finne noe av verdi. Det er i det hele tatt en bok som kan brukes på mange måter; som lærebok, oppslagsbok, inspirasjonsbok etc.

I dag bladde jeg litt på måfå og fant dette om å lese, myntet på skrivende mennesker (som alle andre påpeker også Merete Morken Andersen den viktige symbiosen mellom å lese og å skrive), men like relevant for alle som leser:

"Du trenger ikke lese det alle andre leser
[...] Det er lett å få en følelse av at man har en slags forpliktelse til å lese de bøkene som "alle andre" leser og snakker om for øyeblikket, for å vise verden at man er oppdatert. Men dersom du er en virkelig skriver, er det slett ikke sikkert at du finner de bøkene som passer for deg i Bokklubben eller i avisenes anmeldelser av høstens bøker. Kanskje må du lete utenfor ditt eget land, utenfor din egen tid. Hvis du for et øyeblikk klarer å legge vekk tanken på at all litterær utvikling går som en rettlinjet pil i én retning, altså at litteraturen blir bedre og bedre, kan det være at de verdener og tanker som fins i eldre litteratur, fremstår i nytt lys.

Da er biblioteket bra å ha. Stol på tilfeldighetsprinsippet. Gå rundt mellom hyllene og kjenn etter hvilke bøker som fanger oppmerksomheten. Lån dem med hjem. Gi dem en sjanse, minst tjue sider, og vær villig til å komme boka i møte. Livet som skriver handler mye om å strekke seg, og bøker er som folk; noen må man bruke tid på å bli kjent med, men man får desto mer tilbake når vennskapet er etablert."

En anmeldelse av Skriveboka finner du HER.