Et nytt leseår

Jeg trodde jeg leste mye, helt til jeg fikk se DENNE listen (Elins) og DENNE (Ainas). Det er jo mer enn en bok i uka! Og dette er lesere som helt opplagt leser både godt og grundig. Ikke tror jeg de har noen baktanker om å briefe med det heller. De bare rett og slett leser så mye. Sånt imponerer meg.

Jeg har spurt meg selv om jeg har noen leseplaner for det nye året. Det har jeg egentlig ikke. Bibelen har stått på vent lenge, det er helt utrolig at et helt år er gått uten at jeg har fått begynt på den. Noe av tiden har gått med til å anskaffe bakgrunnslitteratur, men den har jeg fått for lengst, så nå har jeg ikke annen unnskyldning enn at jeg venter på det rette øyeblikket, hva nå det måtte være. Det må jeg kanskje bare skape selv og se å komme i gang. 

Ellers tenker jeg meg at jeg i stedet for å ha noen plan for lesingen skal lese mer etter innfallsmetoden. En annen idé kan være å lese mer for å lære, for eksempel bøker som Harold Blooms Vestens litterære kanon og Dietrich Schwanitz’ Dannelse, med andre ord bøker som kan gi meg mer kunnskap og oversikt. Jeg synes nemlig ofte at jeg vet så pinlig lite. Sånn kan det gå når ens akademiske karriere bare består av forberedende, riktig nok med forprøven i fonetikk og språkvitenskap i tillegg, men uansett ikke stort å skilte med. 

Én ting er sikkert - lese skal jeg. og jeg tror jeg skal skjele atskillig til dette rådet fra Merete Morken Andersen i Skriveboka, som jeg gjenga relativt nylig, men jeg gjentar det i sin helhet her:

"Du trenger ikke lese det alle andre leser
[...] Det er lett å få en følelse av at man har en slags forpliktelse til å lese de bøkene som "alle andre" leser og snakker om for øyeblikket, for å vise verden at man er oppdatert. Men dersom du er en virkelig skriver, er det slett ikke sikkert at du finner de bøkene som passer for deg i Bokklubben eller i avisenes anmeldelser av høstens bøker. Kanskje må du lete utenfor ditt eget land, utenfor din egen tid. Hvis du for et øyeblikk klarer å legge vekk tanken på at all litterær utvikling går som en rettlinjet pil i én retning, altså at litteraturen blir bedre og bedre, kan det være at de verdener og tanker som fins i eldre litteratur, fremstår i nytt lys.

Da er biblioteket bra å ha. Stol på tilfeldighetsprinsippet. Gå rundt mellom hyllene og kjenn etter hvilke bøker som fanger oppmerksomheten. Lån dem med hjem. Gi dem en sjanse, minst tjue sider, og vær villig til å komme boka i møte. Livet som skriver handler mye om å strekke seg, og bøker er som folk; noen må man bruke tid på å bli kjent med, men man får desto mer tilbake når vennskapet er etablert."

Dette stemmer bra med mine egne erfaringer. En ting er at det hører til elementær dannelse å ha et visst kjennskap til klassikerne. Men jeg har hatt mange store leseopplevelser fordi jeg ikke har latt lesingen min lede av bokklubbenes glorete kjendisreklamer og opphaussing av bestselgere. 

I Skriveboka skriver Merete Morken Andersen også: 
”Som student ved Skrivekunstakademiet i Hordaland og Forfatterstudiet i Bø, og som redaktør og skrivelærer, har jeg trålet mange hyllemetre med bøker om å skrive i årenes løp. Noen av dem er nyttige og har tips som jeg gjerne bringer videre, i så fall anbefaler jeg dem her i sluttnotene. Men de fleste lover mer enn de holder. Det er jo også et paradoks at ikke alle som har lest og fulgt rådene i en «Hvordan blir en vellykket romanforfatter på tre uker»-bok, får utgitt manuskriptene sine. Og at de som har skrevet dem, som regel ikke selv har frembrakt stor litteratur.»

Dette gjorde meg nysgjerrig på Merete Morken Andersen som forfatter, og jeg tok en titt i hylla for å se om jeg hadde noe av henne. Det hadde jeg - romanen Dronningen etter badet. (Jeg har visst Ibsen-håndboka hennes også, ved nærmere ettertanke, men det er jo ikke skjønnlitteratur.) Så begynte jeg å lese i den, og likte det jeg så (jfr. innlegget under). 

Dette illustrerer for så vidt også hennes poeng om at en ti eller tyve år gammel bok like gjerne kan være den riktige boka å lese, som alle de bøkene det snakkes og skrives om akkurat nå. Jeg tror vel også egentlig at jeg selv har vært inne på denne tanken tidligere her i bloggen. 

Når jeg sier at jeg måtte ta en titt i hylla for å se om jeg hadde noe av henne, høres det kanskje rart ut at jeg ikke vet hva jeg har i mine egne hyller. Men det vet jeg faktisk ikke, jeg har ikke fullstendig oversikt. Det har med mengden å gjøre. Nå i høst fant en person i min umiddelbare nærhet ut at det måtte være interessant å vite hvor mange bøker det egentlig var snakk om, og opptellingen resulterte i litt over syv tusen bind. Hvis jeg skal medregne «slagget» jeg har lagret på loftet, blir det cirka åtte tusen. Alt dette klarer jeg rett og slett ikke å ha fullstendig oversikt over i hodet, selv om jeg driver permanent «hyllepleie». Det er derfor ikke jåleri eller koketteri når jeg må lete i mine egne hyller, det er en konsekvens av mengden. La meg da tilføye at jeg har samlet bøker hele livet, men aldri med tanke på kvantitet. Men siden jeg har samlet bøker hele livet, lest og interessert meg for bøker hele livet, og de siste femten-tyve årene også levd av bøker, er det naturlig at det er blitt en del. Jeg har heller ikke hatt noen store oppbrudd i livet som har redusert boksamlingen. Den har fulgt meg overalt. Siste gang jeg flyttet sa jeg på fleip at i mitt neste liv skal jeg samle på frimerker. Nå skal jeg forhåpentligvis ikke flytte mer, og med noen hundre kvadratmeter til disposisjon er det gudskjelov plass til mange flere bøker.

Nå ser jeg frem til mange kommende lesegleder i 2009, enten de allerede befinner seg i egne hyller eller må tilføres.