Susan Sontag skriver som sagt mye om samlere og om det å samle i sin roman Mannen som elsket vulkaner, som jeg leser nå. Jeg mener å ha registrert i bloggmiljøet en viss forkjærlighet for lister, og Sontag tar også for seg dette:
«Samlere er uforbederlige listemakere, og alle mennesker som liker å sette opp lister, er faktiske eller potensielle samlere.
[...]
Listen er i seg selv en samling, en sublimert samling. Man trenger ikke nødvendigvis å eie tingene selv. Å vite er å ha (heldig for dem som ikke har så mye å rutte med). Det er allerede en fordring, en måte å eie dem på, å tenke på dem i en slik form, i form av en liste: Det innebærer å sette pris på dem, rangere dem, si at de er verd å huske på eller ønske seg.
Det man liker: ens fem yndlingsblomster, kryddere, filmer, biler, dikt, hoteller, navn, hunder, oppfinnelser, romerske keisere, romaner, skuespillere, restauranter, malerier, edelstener, byer, venner, museer, tennisspillere ... bare fem. Eller ti ... eller tyve ... eller hundre. For midtveis gjennom hva det nå er for et tall man har bestemt seg for, så ønsker man alltid at man hadde et større tall å boltre seg i. Man har glemt at det var så mange ting man likte.
Hva man har gjort: alle man har gått til sengs med, alle stater man har vært i, land man har besøkt, hus eller leiligheter man har bodd i, skoler man har gått på, bilder man har eid, kjæledyr man har vært glad i, jobber man har hatt, Shakespeare-stykker man har sett ...
Hva verden har i seg: navnene på Mozarts sytten operaer eller kongene og dronningene av England eller hovedstedene i Amerikas femti stater ... Selv det å sette opp slike lister er et uttrykk for begjær: begjæret etter å vite, å se arrangert, å lære utenat.
Hva man faktisk eier: alle CD-ene, vinflaskene, førsteutgavene, de gamle fotografiene man har kjøpt på auksjon - slike lister gjør kanskje ikke mer ennå bekrefte det faktum at man har lyst til å tilegne seg ting, bortsett fra når det man har kjøpt, er i fare.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar