Den store, lille forskjellen ...

Flere bloggere har i det siste omtalt romanen Mnem av Simon Stranger. Jeg ble så nysgjerrig på den at jeg lånte den på biblioteket. Da jeg kom hjem og kikket på den og så at den handlet om en konstruert by, tenkte jeg at herregud, er det ikke typisk for en mannlig forfatter å skape sitt eget univers, og er det så fryktelig interessant, er ikke det å lage byer noe de fleste av oss gjorde seg ferdig med i sandkassa? La meg straks si til Strangers forsvar at jeg ikke har lest boka hans. Kanskje gjør jeg ham blodig urett. 

Men det som slo meg, var om det virkelig er forskjell på hvordan kvinnelige og mannlige forfattere skriver, og også hvordan det skrives om dem. Jeg tok en liten titt i bokhylla, og kan godt innrømme at jeg lette bevisst etter sitater som underbygget min teori. Men da må jeg også tilføye at de var meget lette å finne.

Her er noen tilfeldige, eller ikke tilfeldige, sitater:

«’Mnem’ er en storslått og ambisiøs fortelling om hukommelse og glemsel, om en drøm som blir til et mareritt. Det sies at det ikke finnes grenser for hva en roman kan gjøre, og Simon Stranger tar dette utsagnet på alvor. I Mnem finnes fotografier, formler og tegneserier, essays, dikt og kortprosa. Resultatet er en bok uten sammenligning i norsk samtidslitteratur.»
Fra baksideteksten til Simon Strangers Mnem

«Jan Ove Knausgård debuterer med en roman så skarp, vakker og tragisk at leseren forstummes. I romanens psykologisk orientering skapes det assosiasjoner til mektige studier i menneskelivets irrasjonelle sider ført i pennen av størrelser som Dostojevskij og Hamsun.»
Jeanette Sky i Morgenbladet om Ute av verden 


«Thorvald Steen konstruerer som en anden Cees Noteboom, han formulerer sig med en hårdhed, som var det selveste Hemingway på en doven søndag – og oven i købet krydrer han sin fortælling med en bittersød humor, der ofte får leseren til at smile underfundig for sig selv.»
Fra Politikens anmeldelse av Thorvald Steens Don Carlos eller Giovanno

«Et stort, charmerende og vidunderligt generøst brag af en bog, hvor Saabye Christensen forløser hele sit potensiale som fortæller [...] Det er norsk slapstick forlenet med stor Hamsunsk indtryksømhed og en fortællerglede, der er sjælden, rig og givende.»
Henrik Wivel om Halvbroren i Weekendavisen 

«Ut og stjæle hester er helt fra tittelen av en juvel av en bok, varm, underfundig, sjarmerende, jordnær og realistisk, over et tragisk og dypt alvorlig tema [...] Dette er en stor prestasjon.»
Knut Faldbakken i VG

«Latours katalog av Nikolaj Frobenius er på mange måter en fabelaktig fortelling. Den har store overdrivelser, men likevel er ingenting overlatt til tilfeldighetene [...] et ambisiøst prosjekt, som Frobenius fullfører med presis stil.»
Cecilie Lund i Klassekampen


«Det er en helg i juli, i en vanlig norsk by. Noen reiser sin vei. Noen kommer. Noen forandres. Noen prøver å gjøre godt. Det handler om lidenskap og død, arbeid og flukt, fyll og forsoning, fortvilelse og omtanke, ønskedrømmer og sammenbrudd, sjalusi og tillit, makt og ydmykhet, overbevisning og benektelse, overgrep og kjærlighet, sykdom og lykke. Det handler om alt det som livet kan utsette oss mennesker for. En helg i juli, eller når som helst.»
Fra baksideteksten til Trude Marstein: Gjøre godt


«kallet – romanen undersøker hva en roman er, hva det vil si å skrive, hva det vil si å våkne og reise seg til en ny dag. Den spør hva det er å ville noe, i sitt eget liv og i forholdet til de andre. Hvem og hva er det som bestemmer?
Kallet-romanen er en roman om kunst, liv og erkjennelse. På en åpen måte undersøker den muligheter for bevegelse og forandring.»
Fra baksideteksten til Hanne Ørstavik: kallet - romanen

«Hjulskift er kjærlighetshistorien om bilselger Truls og litteraturprofessor Louise. Et møte mellom to som er fanget i hver sin kultur, intelligent og humoristisk fortalt.»
Fra baksideteksten til Vigdis Hjorth: Hjulskift

«Vigdis Hjorth berører et spesielt tema, den uansvarlige mor. Vi har møtt det før, men ikke slik, ikke så nyansert, varmt og forståelsesfullt som her.»
Tonje Tveite i Dagbladet (om Hjulskift)

«Tilnærmingar er en av de beste ’innside’-fortellinger om et barns følelsesliv jeg noensinne kan huske å ha lest.»
Torunn Borge i Dagsavisen, i en omtale av Gunnhild Øyehaugs Knutar

«Før du sovner er en oppfinnsom, spirituell og skarpt humoristisk roman, en innstendig fortelling om en ung kvinne som langsomt lærer seg å snakke sant.»
Fra baksideteksten til Linn Ullmann: Før du sovner


Gutta bygger byer og konstruerer, de sammenlignes med Hamsun, Hemingway og Dostojevskij, de utfører «store prestasjoner», «mektige studier», «ambisiøse prosjekter» og «forløser hele sitt potensial som forteller». Prøver de fortsatt å imponere jentene, sånn som i puberteten?

Og jentene, de sitter pent ved pulten og gjør oppgavene sine. De utforsker det nære, menneskene rundt seg, familierelasjoner, de er «nyanserte», «varme» og «forståelsesfulle». I motsetning til gutta sammenlignes de aldri med kjente litterære storheter. 

Mitt materiale er sparsomt, og jeg utgir ikke dette for å være noen vitenskapelig undersøkelse. Jeg påstår heller ikke at det ikke er forskjell på menn og kvinner, for det er det selvfølgelig. Og kanskje er det bare så enkelt som at de naturgitte forskjellene viser seg i litteraturen de skaper? Men det er vel kanskje også en del kulturbetingede forskjeller ute og går, her som på andre områder?

Et annet, og etter min mening like interessant aspekt, er hvordan menn og kvinners litteratur omtales. Hvorfor betegnes for eksempel ikke Marsteins bok som et «ambisiøst prosjekt» med sitt persongalleri på 118 individer? Kanskje det har vært gjort, hva vet jeg. Men det kan virke på meg som om gutta, akkurat som på skolen, har lettere for å gjøre seg bemerket. Kanskje noen har forsket på dette, jeg kan umulig være den første og eneste som har festet seg ved disse problemstillingene. Jeg synes bare det er litt interessant.