I innlegget «Hukommelsens irrganger» (fire innlegg nedenfor) omtalte jeg Bernhard Schlinks roman Høytleseren (Der Vorleser), som nå er filmatisert, og som jeg hadde glemt at jeg hadde lest, inntil en omtale av filmen i Aftenposten allerede dagen etter satte hukommelsen på gli. Og når hukommelsen først hadde kommet på gli, husket jeg denne boken som en stor leseopplevelse. Jo da, jeg er klar over at mange vil se en selvmotsigelse her, men dem om det. Jeg fastholder uansett at den var en stor leseopplevelse da jeg leste den for over ti år siden. Det gjelder imidlertid tydeligvis ikke for alle, så jeg dro på biblioteket i dag for å ta et gjensyn med den. Vel tilbake ved skrivebordet slår jeg opp på en tilfeldig side og leser følgende:
«Hvorfor blir jeg så trist når jeg tenker tilbake på denne tiden? Er det lengselen etter tapt lykke – og lykkelig var jeg i de følgende uker, da jeg virkelig arbeidet som en gal og stod til eksamen, og vi elsket med hverandre som om ingenting annet betød noe her på jorden. Er det kunnskapen om det som kom etterpå, og at det bare var noe som allerede var der, som siden kom frem i lyset?
Hvorfor? Hvorfor slår det som var vakkert for oss, sprekker fordi det gjemte avskyelige sannheter? Hvorfor forbitres erindringen om lykkelige år sammen, når det viser seg at den andre i alle disse årene hadde en elsker? Fordi man ikke kan være lykkelig i en slik situasjon? Men man var jo lykkelig! Mange ganger er en smertefull slutt allerede nok til at erindringen blir utro mot lykken. Fordi lykke kun er ekte når den varer i all evighet? Fordi bare det kan ende i smerte som allerede i utgangspunktet har vært smertefull, skjønt ubevisst og uerkjent? Men hva er en ubevisst og uerkjent smerte?»
(Oversatt av Torodd Lien)
Er ikke dette vakkert? Er ikke dette god litteratur? (Og bekrefter ikke dette min litterære hovedteori om at all litteratur dypest sett handler om kjærlighet?) Jo.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar