Hvorfor er det så populært med biografier? Den amerikanske biografen Justin Kaplan mener, ifølge Stephen J. Walton, at «biografien er ein reaksjon mot ’det dystre, det groteske og den psykiske isolasjonismen i ein stor del av den seriøse samtidslitteraturen’ [...] Samtidslitteraturen er altså så trøysteslaus at biografien må trå til med personar som vi får lov å ta del i livet til».
Kanskje det? Jeg har også hørt det samme argumentet brukt som forklaring på hvorfor krim er så populært, men nå husker jeg ikke hvor jeg så det.
Jeg vet ikke helt om jeg kjøper dette, jeg kjenner meg i hvert fall ikke igjen i denne beskrivelsen av samtidslitteraturen, selv om det skal innrømmes at jeg for min del har stor sans for «rar» litteratur, gjerne det absurde. Men det er da vel nok av forfattere som gjør det forfattere har gjort til alle tider, nemlig å fortelle en god historie, og da selvfølgelig om mennesker?
Når det gjelder biografiens popularitet, tror jeg forklaringen heller ligger i at den handler om virkelige mennesker, og at det for mange er enklere og mer givende å forholde seg til enn oppdiktede mennesker. Greit nok det. En velskrevet biografi kan kanskje være vel så medrivende og fortelle oss like mange sannheter om menneskene og livet som en velskrevet roman. Men for meg blir det «virkelige» fort en slags begrensning. Det spennende ved litteraturen for meg, er først og fremst de uendelig mange spennende mulighetene som ligger i det å fremstille virkeligheten og menneskelige erfaringer i dikterisk form, og hvordan det utfordrer oss som lesere og setter vår egen fantasi i sving og kanskje resulterer i uante opplevelser og erkjennelser. Dét kan ikke biografienes «virkelighet».
Når det gjelder krim, tror jeg det er snakk om at det er en sjanger som er så enkel og forutsigbar (bortsett fra spenningen knyttet til hvem som er morderen) at det fungerer som en slags time out for hjernen, vi kan bli så besatt av en krim at vi glemmer alt annet og oppnår noe som minner om total avslapning, omtrent som når man løser kryssord. Derfor stilles det heller ikke store litterære krav til krim, en altfor «kunstnerisk» krim ville rett og slett falle utenfor sjangeren.
8 kommentarer:
Derfor stilles det heller ikke store litterære krav til krim, en altfor «kunstnerisk» krim ville rett og slett falle utenfor sjangeren.
Jeg er ikke helt enig. En "kunstnerisk krimi" som ikke giver en tilfredsstillende løsning på forbrydelsen er en dårlig krimi, men en dygtig litterær forfatter kan sagtens skrive en krimi af høj kvalitet.
Jeg har ingen mening om dette spørsmålet i kveld, men Adorno sier i hvert fall at "den overalt utbredte biografiske skrotlitteratur er et av romanformens forfallsprodukter."
Ja, si det ... de forteller vel bare deler av sannheten.
Og det får meg til å tenke tilbake til bibliotekstudiet(for en del år siden)hvor vi skulle tolke et verk i sjangeren - dokumentarisme.
Fiksjon og dokumentar i ett.
Hva som er hva må leseren gjette seg til - hvis det har noen betydning, da.
Det hadde det ikke for meg, kan jeg huske.
I litteraturens verden, kan en god løgn ha like høy kvalitet som en god sannhet - for meg.
PS : Boken vi tolket var forøvrig "Styrtet engel" av P.O.Engquist.
Godt poeng det at biografier handler om virkelige personer. For meg er biografier en inngangsport til lære mer om tiden til den jeg leser om. Hvis det er en god biografi som kanskje har nye kilder så blir man fort nysgjerrig på samtiden/miljøet til den man leser om. Akkurat nå leser jeg biografien om unge Stalin og er imponeret over forfatteren og hans kilder. Forfattere av skjønnlitterære romaner har en helt annen frihet. Heldigvis. Jeg er glad for at man kan både "dukke ned" i fantasien en dag og i "kunnskapen" neste dag:-)
I somme tilfelle er det vel ein slags opphøgd form for Se og Hør-faktoren som styrer biografiane folk les. Som når Eli Hagen eller andre av hennar like langar ut både til høgre og venstre i den norske offentlegheita.
I andre tilfelle er det vel eit ønske om å lære noko meir, om ei tid, eit menneske ein beundrar eller som fascinerer ein, om eit miljø.
Jeg lurer på hva Theme Melck syns om hybridvariantene? De såkalte biografibaserte (i større eller mindre grad) romanene og de fiksjonaliserte biografiene? Der kommer det jo inn fiksjonselementer. Bøker som for eksempel "Blonde" og "Blackwater" av J.C. Oates, "The Hours" av M. Cunningham, "Oda!" av K. Bjørnstad,
"Den unge Amalie Skram" av L. Køltzow og "Bang" av D. Willumsen. Jeg leser biografier i fleng, men har få velformulerte argumenter mot påstanden om at (kunstner-)biografier er intelligentsiaens "Se & Hør".
Jeg gleder meg for øvrig til å lese Waltons bok, kanskje jeg får noen gode argumenter der!
Som et relatert poeng oppfatter jeg mange mennesker som altfor travle til å kaste bort tid på å sitte og lese om oppdiktede personer. Når man leser biografier, lærer man i det minste om et menneske. Kanskje kan man også regne realityserie-populariteten som en offshoot av dette: Dette er ikke skuespillere, dette er ekte mennesker, mer eller mindre som deg og meg.
Når det gjelder krim, tror jeg populariteten tradisjonelt har kommet av eskapismen, å slå av hjernen og bare kose seg med formularisk underholdning. Men i det siste har jeg inntrykk av at den samfunnsaktuelle krimmen har tatt mer og mer oppmerksomhet. Tenk på Stein Morten Lier. Hans bokpresentasjoner ligner et vekkelsesmøte: Se hva som foregår! I Norge! I dag! Østeuropeisk mafia! Korrupsjon på høyt nivå! Jeg tar foreløbig ikke stilling til om dette er bra eller dårlig, men jeg registrerer.
Personlig synes jeg ingenting er som en god roman fri fra genrekravene.
I dag tidlig gikk jeg inn på Dagbladet.no som jeg pleier. Jeg scrollet nedover og hva var det første jeg klikket meg videre inn på? Jo - Sturla som sto fram som homse i går.
Det er Se og hør mentaliteten vår -ønsket om å høre om hendelser knyttet til konkrete mennesker.
Det er også Se og Hør mentalitet fordi jeg synes det er ganske flaut å innrømme at jeg valgte å gå inn på Sturla før jeg sjekka en del andre ting sikkert er veldig mye viktigere (ingen leser jo Se og hør).
Legg inn en kommentar