Snø

Parti fra gaten jeg bor i (mitt hus er ikke på bildet).


Det snør og det snør. Jeg begynner å bli seriøst lei av å bakse rundt med snøfreseren. Det virker som om vi har valget mellom pest eller kolera denne vinteren - snø eller kulde. Det vil si, noe valg har vi jo ikke, det er bare å ta det som kommer. Nå har jeg riktig nok, i motsetning til for eksempel Nils Kjær, en viss sans for de visuelle nytelsene både kulde og snø kan by på, men da jeg kom inn etter en liten morgenøkt med snøfreseren i dag, begynte jeg å fundere over hvilken litterær skildring av snø og vinter som har gjort størst inntrykk på meg. Svaret kom ganske raskt: Snø av Orhan Pamuk. Se bare her:

«I motsetning til gatene i en fraflyttet by, virket imidlertid ikke disse tomme gatene skremmende. I det oransje, blasse lyset fra gatelyktene og de gjenfrosne utstillingsvinduene stirret Ka fortryllet på de snødekte grenene til oleaster- og platantrærne, og det vakre gjenskinnet i isen som hang ned langs siden av lyktestolpene. Snøen dalte ned i en forheksende, nærmest høytidelig stillhet, og bortsett fra sine egne, nesten lydløse skritt og raske åndedrag, kunne han ikke høre noen ting. Ikke en eneste hund bjeffet. Det var som å ha nådd verdens ende, som om alt han kunne se, ja, hele skaperverket, lå der trollbundet av snøen som dalte ned.»

For å se hva jeg har skrevet om denne boken tidligere, trykk på temaet «Pamuk» under.

Hva er din yndlingsbok når det gjelder snø og vinter?