Kvelder med Janosch

Da jeg sa at jeg ikke hadde med meg en eneste bok til det lille røde huset i skogen denne gangen, viste det seg at det ikke var helt riktig. Jeg hadde nemlig puttet en bok i PC-bagen i all hast da jeg dro, Janoschs roman Gastmahl auf Gomera. Noen har kanskje kjennskap til denne lille kanariøya, det har ikke jeg, for jeg tør ikke fly. Janosch er selvfølgelig mest kjent for barnebøkene sine om bjørnen og tigeren, reiseeselet Mallorca, doktor Brusefrosk og en lang rekke andre, herlig oversatt av Halldis Moren Vesaas så vidt jeg husker, og ikke mindre herlig formidlet i animert form på TV av Hildegunn Riise. Gastmahl auf Gomera fikk jeg i fjor av en ung mann i min umiddelbare nærhet som jeg leste Janosch for og så Janosch sammen med på TV da han var barn, og som ga meg denne boken etter å ha tilbrakt sist sommer på Gomera med å passe hus for venner.

Gastmahl auf Gomera er en sjangerblanding, en selvbiografisk roman om en viss Janosch som bor på Gomera og som får besøk av den polske journalisten Skral som vil skrive en biografi om ham. Janoschs kanskje mest personlige bok ifølge baksideteksten, "der Roman seines Lebens".
Jeg har begynt på denne boken før, uten at den tente meg. Når jeg nå ikke hadde andre bøker for hånden, begynte jeg på den igjen, og nå klarer jeg ikke å legge den fra meg. For det første kjenner jeg igjen mye av beskrivelsene fra Gomera, for det andre, og ikke minst, er det et spennende møte med personen Janosch. Han skriver deilig kortfattet og konsist til tysker å være, og dessuten uttrykker han seg ganske poengtert, for ikke å si direkte aforistisk, noe som gleder en sitatjeger. "Den som vil kjenne en forfatter, må lese bøkene hans" for eksempel. Eller "Jeg tror ikke på det folk sier, jeg tror på det de gjør."