«I wonder if I have ever seen a sadder film than Yves Angelo's Les âmes grises,» sier en kommentator på www.imdb.com om filmatiseringen av Philippe Claudels Grå sjeler. Har vi overhodet hørt om denne filmen i Norge? Ikke jeg i hvert fall. Selv om det akkurat nå er, eller nettopp har vært, fransk filmuke i Oslo, kunne jeg her kommet med noen oppgitte kommentarer over amerikansk kulturdominans, som gjør at alt som kommer derfra av bøker og filmer blir slått opp som enorme begivenheter på bekostning av litteratur og filmer fra Europa og ikke minst fra andre deler av verden, men jeg skal ikke kjøre meg inn på det sporet akkurat nå. Tilbake til Claudel.
Trist er utvilsomt nøkkelordet til Philippe Claudels roman Grå sjeler. Jeg sa i innledningen til påsken at jeg leste fransk krim, men krim er neppe rette etiketten på denne boken, selv om mordet på vertshuseierens ti år gamle datter, Belle du jour, utgjør en slags rød tråd. Men spenningen ligger på et helt annet plan – mordet blir egentlig ikke oppklart, bortsett fra for leseren. Vi befinner oss på et lite industristed i Frankrike den kalde vinteren 1917, med den store krigen – det vil si første verdenskrig – som bakgrunnskulisse og litt mer.
Om denne boken er det blitt sagt: ”En strålende vakker bok, av den typen man ikke leser lenger, av den typen som ikke skrives lenger.« (Le Nouvel Observateur). «Overveldende […] Språket er praktfullt, hvert ord gir gjenlyd, hver setning tegner et bilde.» (Le Parisien). «En merkverdig, forrykkende bok, hjemsøkt av spøkelser, ofre for forbrytelser begått i en fortsatt nærværende fortid […] en pageturner av en spenningsroman med en subtil ettersmak.« (Sunday Telegraph)
Grå sjeler gikk rett inn på bestselgerlistene i Frankrike da den kom i 2003 og vant en rekke priser. Kåret til bokhandlernes favorittbok. Oversatt til over tyve land.
Jeg hadde ikke fått det med meg, ikke før jeg nylig leste den panegyriske anmeldelsen av hans nyeste bok i Dagbladet (Brodecks rapport). Grå sjeler er så sobert og besettende skrevet at jeg ikke klarte å legge den fra meg. Den ga meg leselysten tilbake. Utrolig å bli så glad, på litteraturens vegne, av en så trist bok.
Jeg vet ikke hvorfor den fikk meg til å tenke på Bjørneboes Bestialitetens historie. Jo, på grunn av et av sitatene Claudel har som et slags motto i begynnelsen av boken: «Å være protokollfører for tiden, en eller annen assessor som lusker omkring når mennesket og lyset blander seg.» Jean-Claude Tardif, L’Homme de peu (Hva betyr det? ’Det lille menneske’?) Det minner om rettsbetjenten i Bestialitetens historie, gjør det ikke? Og som Bjørneboe lodder Claudel dypt i menneskesinnets mørke irrganger. Også Claudels bok handler om bestialitet, både i lite og stort format.
- Ingenting er helt svart eller hvitt, det er det grå som slår igjennom. Menneskene og sjelen deres, det er likedan ... Du er en grå sjel, akkurat som oss andre ...
- Det der er bare ord ...
- Hva har ordene gjort deg?
Grå sjeler er oversatt av Kari og Kjell Risvik.
4 kommentarer:
Homme de peu - som tittel kunne det blitt "I små kår". Direkte oversatt er det verre. "Fattig mann", kanskje. "Den lille mann" er ikke noe dårlig forslag.
Men hva betyr det at "mennesket og lyset blander seg"? Kanskje forståelig i en eller annen kontekst, men løsrevet er det meningsløst. Eller skjønner du det?
Cyno: Takk for oversetterkommentaren.
At "mennesket og lyset blander seg" oppfatter jeg som at det kastes lys over menneskets mørke hemmeligheter, noe som passer bra med bokens innhold - fortelleren, jeg-personen, er en pensjonert politimann som ser tilbake på omstendighetene rundt den lille jentas død og mye annet mer eller mindre forbundet med dette.
Da jeg leste dette blogginnlegget, tenkte jeg: "Denne boken må skaffes, og det brennkvikt!". Det er herved gjort, og jeg takker så meget; boken er en fryd å lese. (Forfatter var for meg et ubeskrevet blad).
Ærbødigst, Den stygge andungen.
Sjeldnere enn sorte svaner: Veldig morsomt å høre.
Legg inn en kommentar