Leselykken tilbake

Som tidligere nevnt har jeg lenge slitt litt med leseinspirasjonen. På listen til venstre over hva jeg leser, står Janoschs selvbiografiske roman, som er interessant nok, bevares, men tysk er ikke så tilgjengelig for meg at jeg kan lese det helt fritt og utvungent, og Austigard sliter jeg med, som tidligere nevnt. (Pussig: En person i min umiddelbare nærhet hadde motsatt opplevelse av Austigards bøker, nemlig at den første (Krinsereglane) gikk lett, mens den andre var treg å komme gjennom.)

Nå vel - jeg har savnet den virkelig lystbetonte lesingen. Nå har jeg hatt ganske mye å gjøre i det siste, så jeg har ikke gått helhjertet inn for å finne noe. Men som så ofte ellers, har bøkene kommet til meg. For noen dager siden leste jeg DENNE anmeldelsen i Dagbladet, og det er klart at en så panegyrisk omtale pirrer ens nysgjerrighet. I hvert fall min. Egentlig har jeg sluttet å lese krim, men det er litt dumt med sånne kategoriske prinsipper, i hvert fall fant jeg ut at jeg skulle fravike det i dette tilfellet.
Og så var det omtalen av Nicolai Houm, referert til i innlegget nedenfor, som i like stor grad pirret min nysgjerrighet på denne forfatteren.

Følgen var at jeg tok turen til biblioteket i går. Hverken Claudels eller Houms siste var riktig nok kommet dit ennå, derfor begynte jeg med begynnelsen - Grå sjeler av Claudel og Knekk nakken, min venn av Houm.

Jeg var litt spent da jeg satte meg til med dem i går kveld, men det var full klaff fra omtrent første setning med begge. Leselykken tilbake!
Som et lite innlegg i den pågående debatten her i bloggen kan jeg nevne at handlingen i begge foregår langt utenfor granskauen, henholdsvis i en fransk småby og et fiktivt, krigsherjet land på Balkan.

Så nå er påskelektyren sikret - og jeg leser til og med krim, som seg hør og bør, men vel å merke ikke av det mest markskrikerske slaget.