I DETTE innlegget skrev jeg litt om min oppfatning av nyere norsk skjønnlitteratur, i forbindelse med lesingen av Marta Norheims Røff guide til samtidslitteraturen. Jeg sa blant annet:
«Det første som slår meg etter å ha lest denne røffe guiden til samtidslitteraturen, er at det er utrolig mye norsk samtidslitteratur jeg ikke får lyst til å lese. Dermed får jeg bekreftet et inntrykk jeg allerede hadde fra før, nemlig at den norske samtidslitteraturen stort sett handler om navlebeskuende særinger i by og bygd i steinrøysa Norge.
Hvis handlingen i boka foregår i en by, skal det være dop, banning og puling, og det hele skal være veldig trist og problematisk og minne mest mulig om en Wam og Vennerød-film. Hvis handlingen i boka foregår i en bygd, skal ingrediensene være nøyaktig de samme, bare med en del bilkjøring i tillegg, fortrinnsvis med gamle volvoer.
Slik jeg oppfatter norsk samtidslitteratur etter denne gjennomgangen, er den mer eller mindre kjemisk fri for enhver påvirkning fra de store kulturelle sammenhenger i verden utenfor steinrøysa. Her er ikke snev av europeisk åndstradisjon, historie, kunnskap eller åndelig utsyn. Eller av store følelser.»
I helgens nummer av bokmagasinet i Klassekampen leser jeg følgende i Silje Bekengs omtale av Nicolai Houm: Alle barn er laget av ild. Noveller, Tiden Norsk Forlag 2009:
”Houm er ikke redd for å krysse landegrenser eller la historiene behandler internasjonale spørsmål eller personer. Det virker kanskje ikke som noen big deal, men jeg ser dette altfor sjeldent hos unge, norske forfattere. Her er vi oppvokst med de beste muligheter for en bred, internasjonal forståelseshorisont, får utvekslingstilbudene kastet etter oss, reiser verden rundt og får inntrykk fra dette, men skriver likevel helst om ensomme, dysfunksjonelle menn som hogger ved og møter dyr ute i skogen. Denne tilsynelatende motstanden mot å trekke på erfaringer fra en større verden enn tre mål skog gjør for ofte lesningen av ung norsk skjønnlitteratur mindre interessant.”
Alltid godt å høre at det finnes andre som er enige med en (i parentes bemerket: Bekeng gjør oppmerksom på at hun generaliserer. Det gjør jeg også. Men vi mener antagelig begge at dette "innestengte" i norsk litteratur er såpass mye til stede at det setter sitt preg).
Houm er altså et av unntakene. Jeg ble nysgjerrig på denne forfatteren. HER er det som står om ham på forlagets hjemmeside.
12 kommentarer:
Pussig at hun skulle nevne det med vedhogst, for da Dagbladet intervjuet ham hjemme på småbruket i 2004 når den første boka kom, lød ingressen slik : "Om skrivesperra kommer har Nicolai Houm noen mål skog å kløyve opp"
Vel .. jeg deler din oppfatning av norsk samtidslitteratur som litt innestengt.
Men vi befinner oss i periferien,da. Og er kanskje oss sjøl nok.
Odette: Det med Houm og skogen var jo nesten litt ironisk. Men det viser jo også at ikke alle ser seg blind på den.
Her bør noen føle utfordringen til å ramse opp eksempler. Etterpå kan en annen lage en liste over moteksempler. Jeg leser ikke mye ny norsk litteratur, men sitter med et inntrykk av at den tross alt er ganske rik og variert.
Er f.eks Per Petterson, den hederskronede, med i tegningen? Det er jo triste menn i skogen det handler om, så vidt jeg har skjønt. Men det kan jo også gjøres med mesterskap.
Men også det kan jo gjøres... mente jeg.
Jeg vet ikke hva man kan legge i det.
Forfatteren har tydeligvis hatt en plan B, som enten har fungert som et alternativ - eller en overhengende trussel.
Hvis lista legges så lavt at alle kan slepe seg over, trenger de ikke en plan B.
Hvis vi f. eks. bare produserte kål her i landet, ville kvaliteten på produktet være avgjørende for hvilken produsent som fikk den høyeste prisen.
Jeg syntes norsk samtidslitteratur stort sett virker innestengt og forutsigbar.
Og det gjelder ikke bare den litteraturen som handler om triste menn i skogen.
Jeg har også lest en del formkaker i det siste - hvor formen er smurt, temperaturen er riktig og alle ingrediensene er med.
Hva de har gitt meg?
En smak av formkake!
Jeg husker hva jeg skrev da jeg meldte meg ut av Bokklubben Nye Bøker for mange år siden, noe om forutsigbar sosialporno og at dette ikke var noe for meg. Siden har jeg forstått at mye i den nyere norske skjønnlitteraturen går ut på å vekke følelser, samme hvilke; avsky, vemmelse, sjokk ... Helst skal man sjokkere så mye, gjerne bare med bokas tittel, at man kommer "på Grossvold", og "alle" er fornøyde? Hvor mye selger egentlig disse medierakettene av noen bøker, vil leserne virkelig ha dem? Jeg lengter etter skjønnhet; i språk og i innhold.
Cyno: Det er som sagt snakk om en generalisering, men formodentlig ikke helt uten grunnlag. Men dem som føler seg kallet må gjerne telle eksempler på begge sider. Og visst kan man skrive godt i skogen, men det blir lett litt innestengt åkke som. Hvis du for eksempel ble tvunget til å velge mellom Bjørneboes "Bestialitetens historie", som jo foregår i Europa, og en tilsvarende tekstmengde av Vesaas, hva ville du da valg? Selv ville jeg valgt Bjørneboe uten å betenke meg.
Jeg har dessuten en teori om at grunnen til at krim er så ekstremt populært akkurat nå, er at lesere flest savner noe i norsk skjønnlitteratur. Den såkalte gode fortellingen, kanskje. Krim forteller nettopp gode historier.
Vel, for å ta det personlig: Jeg leste Bestialiteten... i voksen alder, altså for sent til å la meg besnære. Noen tilsvarende tekstmengde av Vesaas har jeg ikke planer om å kaste meg over. Men ikke fordi Vesaas er provinsiell.(Aner man en intern-telemarkisk konflikt mellom det urbane Grenland og de mer rustikke fjellbygdene?)
Jeg mener bevisbyrden hviler på dem som påstår at norsk samtidslitteratur er ensidig opptatt av dysfunksjonelle menn i skogen. Sett opp ti titler, så skal jeg raskt stille opp femten mot.
Cyno: Siden du insisterer, skal jeg se på saken. Jeg må imidlertid ta et lite praktisk forbehold fordi jeg har veldig mye å gjøre akkurat nå.
Enig med Randi i at den forutsigbare sosialpornografien er det trekket ved norsk samtidslitteratur, som jeg er mest lei av.
Hvorfor må doveggen med?
Og hvorfor må de ha dette skolestilpreget?
Tror fortsatt det er mye fint å hente ut av de norske skogene, byene, småstedene, fjellene, fjordene,...
Utfordringen ligger i fortellerteknikken og språket.
Må jeg ta et lite praktisk forbehold? Jeg mente selvsagt et lite, praktisk forbehold. Forresten hadde det holdt lenge med bare et lite forbehold. Ja ja.
Legg inn en kommentar