Litterær taxi

Som drosjekusk i Oslo kjører man mange kjente mennesker. Alle rikskjendiser befinner seg der, og de tar mye drosje. Også en og annen utenlandsk berømthet kan finne veien til ens baksete.
Blant større eller mindre berømtheter hører også forfattere. En gang kjørte jeg Johannes Heggland i den perioden han var formann i Den norske Forfatterforening, i første halvdel av 1980-tallet. Over 70 bøker hadde han faktisk bak seg da han døde i fjor, men noen litterær kjendis i den forstand kan han vel neppe karakteriseres som. Han ble i hvert fall forbauset over å bli gjenkjent av en drosjesjåfør i hovedstaden, som attpåtil hadde ham i bokhylla og kjente forfatterskapet hans. Det ble det en hyggelig prat av. En like stor opplevelse var det å kjøre den danske poeten Jens August Schade. Lite kjent blant dagens lesende nordmenn vil jeg tro, men et stort navn for en generasjon eller to siden. Han var på Oslo-besøk og bodde hos sin norske muse i Maridalsveien. Det møtet har jeg skildret i DETTE innlegget.

Philip Roth har tydeligvis også truffet på litteraturinteresserte drosjesjåfører:

«Ikke før var jeg kommet på plass i baksetet i drosje nummer to, før sjåføren – en ung fyr denne gang, med gult, fliset skjegg – satte øynene på meg i bakspeilet og utbrøt: «Men, er det ikke Peter Tarnopol da?» «Hva behager?» «Jeg sier, er det ikke Peter Tarnopol?» «De tar feil.» «Da ligner De i hvert fall på ham.» «Har aldri hørt om ham engang.» «Nei, nå får De gi Dem. Jeg ser jo De er Peter Tarnopol. Snakk om sammentreff! Her forrige kvelden kjørte jeg James Baldwin.» «Hvem da?» «Forfatteren James Baldwin, mann! Nå får De jaggu ta tørn. Og skal jeg si hvem andre jeg har hatt her?» Jeg svarte ikke. «Mailer. Jeg kjører jo hver jævla en av dere. For ikke å snakke om han som bare veide førti kilo – ta meg faen om jeg juger. Mager stælk, omtrent barbus. Jeg kjørte ham ut til Kennedy. Skal jeg si hvem det var?» «Hvem da?» «Beckett, for faen. Og vet De hvordan jeg vet at det var ham? ’De er Samuel Beckett,’ sa jeg til ham. Og vet De hva han svarte? ’Nei,’ sa han, ’mitt navn er Vladimir Nabokov.’ Stikk den da.» «Kanskje det var Vladimir Nabokov.» «Neida, nei, Nabokov har jeg ikke kjørt ennå. Men hva skriver De om dagen da, Tarnopol?» «Sjekker.» Vi var kommet frem til Susans hus. «De kan stanse her,» sa jeg. «Foran baldakinen der.» «Skal si De bor standsmessig, Tarnopol. Dere har det ikke så verst, dere som skriver, De er vel klar over det?» Jeg betalte mens han satt der og ristet på hodet av bare undring, og da jeg snudde for å gå inn, sa han: «Nå svinger jeg bare om hjørnet her, så står det en til klar med armen. Malamud, mann! Det kan De ta Dem faen på.»»

Fra Philip Roth: Mitt liv som mann, oversatt av Herbert Svenkerud