Selma og Sophie

Hun hadde lært å elske kjærligheten med alle dens plager, tårene, lengselen.
«Bedre trist med den enn glad uten den,» sa hun.
Selma Lagerlöf: Gösta Berlings saga. Den norske Bokklubben 1991.
Oversatt av Sissel Lange-Nielsen


I går gjorde jeg et nytt unntak fra ikke-fjernsynsprinsippet og så første del av «Selma og Sophie» på NRK1. Veldig bra etter min mening. Jeg vet ikke all verden om Selma Lagerlöf og har lest ganske lite av henne, men fikk med meg en utstilling av manuskriptene hennes i Nasjonalbiblioteket i Stockholm da jeg var på kongress der i fjor sommer. Interessant å se hvordan hun, som forfattere flest, forandret og forandret. Det blir ikke så lett å gå dagens forfattere etter i sømmene på samme måte, med vår tids usynlige elektroniske endringer.

Hvor godt og realistisk dette portrettet av Lagerlöf er, kan tydeligvis diskuteres. Skal man tro DENNE svenske nettsiden, har filmskaperen tatt seg altfor store friheter, særlig på det erotiske plan, mens viktige og reelle momenter som Selmas og Sophies litterære samarbeid og Selmas store interesse for det katolske, særlig helgenene, knapt er berørt.

Da kan man jo også spørre seg hvor realistiske skildringene av de andre nordiske kunstnerne var. Jeg la blant annet merke til at Marie Krøyer anklaget Carl Larsson for å male bare overflaten. En oppfatning hun kanskje ikke var alene om? Litt spissformulert kan man vel si at Carl Larsson er en overvurdert dekorasjonsmaler? Og hvis man da også tar med at han selv levde det glade kunstnerliv i hovedstaden – med bordellbesøk som fast innslag – mens kone og barn oppretthold familieidyllen hjemme i Lilla Hyttnäs? Sånn var tiden, vil noen si. Tja.

Nåvel, det var Selma det egentlig skulle handle om, men om henne har jeg ikke mer å si akkurat nå enn at jeg uansett ser frem til neste episode av «Selma og Sophie».
(Den gikk i Sverige ved juletider, så dermed er det vel mange nordmenn som for lengst har sett den?)