21. juni 2009

Mario Vargas Llosa om skrivekunsten






Som det fremgår senest av DETTE innlegget samler jeg på bøker om å oversette og om å skrive. Bokmagasinet i Klassekampen i går har en anmeldelse av en ny bok i sjangeren, av Mario Vargas Llosa: Brev til en ung forfatter. Som det fremgikk av innlegget jeg refererer til ovenfor, mener jeg at det finnes både skitt og kanel når det gjelder bøker om å skrive. Rent bortsett fra at jeg tviler på at man overhodet kan bli forfatter ved å lese selvhjelpsbøker og bøker om hvordan andre har gjort det. Men når kjente forfattere skriver om sitt håndverk, er det likevel grunn til å lytte, og som regel både inspirerende og lærerikt. Llosas bok føyer seg i så måte inn i en tradisjon som blant annet omfatter Aristoteles’ Diktekunsten og Rainer Maria Rilkes Brev til en ung dikter. Med Brev til en ung forfatter nærmest kopierer Llosa Rilkes tittel og form. Kanskje ikke tilfeldig. Som Rilkes er også Llosas bok formet som en rekke brev til en håpefull forfatteraspirant som stiller mesteren spørsmål om teknikker og kreative prosesser, og det første Vargas forteller sin elev, er at inspirasjon ikke kan læres. Man må ha et anlegg, en særegen udefinerbar trant til å dikte og kommunisere. Jeg har sagt akkurat det samme når jeg har omtalt slike bøker her i bloggen – det må ligge et talent i bunn, ellers nytter det ikke. I tillegg kreves det arbeid og at man tar et bevisst valg om å forsake andre ting for å hengi seg til de indre demonene.

Det ovenstående avsnittet inneholder enkelte skjulte sitater fra anmeldelsen (som er skrevet av Elin Brodin). Her kommer et helt åpenlyst sitat:

«Samtidig som han grundig redegjør for ulike måter å konstruere en roman på, vektlegger han at uansett hvor god kjennskap man har til de litterære virkemidlene, blir slik som skillet mellom form og innhold til syvende og sist alltid kunstig; ekte litteratur kjennetegnes av en indre dynamikk, en nødvendighet og autentisitet som bare til en viss grad kan analyseres. ’Men innføring av etiketter er en last som beroliger enkelte.’ Den sanne kunstner er genuin og har ikke forbilder; han skaper sitt eget univers som virker så levende at man ’glemmer’ det er fiksjon. Leser man slike historier, tenker man aldri at de kunne ha vært skrevet på en annen måte, og de framtrer som troverdige uansett hvor burleske de måtte være.»

En bok jeg ser frem til å anskaffe og lese.

4 kommentarer:

Cyno Grassator sa...

Kan du ikke sette inn et lite, diskret [sic!] etter "autensitet"...

Jørn Roeim sa...

Nei, men jeg har rettet opp avskriftsfeilen!

Cyno Grassator sa...

Ah! Jeg var redd det var mer alvorlig enn en tastefeil...

scribo sa...

Nå er jeg kanskje indisponert ..., men jeg er for tiden opptatt av min master i faglitterær skriving, og har funnet nyttige råd i Umberto Ecos bok "Kunsten å skrive en akademisk en oppgave". Jeg er også meget interessert i tips om bøker om å oversette. Men egentlig, så er vel det viktigste, ifølge min erfaring, engasjement; er man herlig engasjert, da skriver man gode tekster. Hvorfor leses Platon fremdeles? Fordi han skriver engasjert og levende; det holder gjennom tusenvis av år.