Alle lesende mennesker kjenner det – den litt vemmelige følelsen man har når man gir opp en bok fordi man rett og slett ikke orker mer. Journalisten Kristin Stoltenberg har en petit om det i A-Magasinet denne uken:
«De har begynt å stå frem nå. Bokbryterne. Lesere som fortvilet gir tapt mot litteraturens kjedsommelighet. De gjør det med klump i magen. For er det egentlig lov å legge vekk en såkalt god bok? Og i så fall, hvor mange sider må du ha lest før det er greit?»
Bisettelsen av Lars Saabye Christensen er den siste boka Stoltenberg har måttet legge fra seg, etter iherdig prøving. Og det er ikke første gang hun må gi opp en bok. Samme skjebne har rammet Seierherrene av Roy Jacobsen, Kate Mortons Tilbake til Riverton, Labyrinten av Kate Mosse, Berlinerpoplene av Anne B. Ragde, Ringenes herre, Sofies verden og Haikerens guide til galaksen.
Som sagt – vi kjenner det alle. Noe som slår meg med Stoltenbergs liste, er at det stort sett er kjente, svært omtalte og bestselgende bøker. Bøker «alle» leser. Min personlige erfaring er at det er all grunn til å være skeptisk overfor nettopp denne kategorien. Selv styrer jeg unna. Jeg gir blaffen i bokklubbreklamer, annonser og svulstige superlativer og følger min egen nese, min egen smak og min egen nysgjerrighet.
I innlegget nedenfor nevner jeg Klassekampens omtale i går av en tredve år gammel svensk bok. Jeg vil tro at svært mange av Klassekampens lesere, og av mine blogglesere, ikke en gang hadde hørt om den. Det er mange slike bortgjemte godbiter i det litterære landskap. De som roper høyest er ikke nødvendigvis de som fortjener vår oppmerksomhet. Kvalitet er ofte en stillfarende egenskap. Men i litterær sammenheng gir den så utrolig mye mer tilbake enn den forsmedelige opplevelsen av å måtte gi opp fordi man rett og slett må innse at det er bortkastet tid å lese videre. Litterær kvalitet innebærer at du ikke klarer å slutte å lese. Kanskje kan man sette opp objektive kriterier for hva som er eller ikke er kvalitet i denne sammenheng, men langt på vei er det nok her som så ofte ellers: The beauty is in the eye of the beholder. Det gjelder bare å ta sjansen på å stole mer på seg selv enn på andre.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
-
Statens kunstnerstipend er tildelt. På DENNE siden er det lenker til listene over både kunstnerstipender og garantiinntekter. Flere i det l... -
"Hvis man leser en bok som gjør jævla sterkt inntrykk, gir man jo faen i om forfatteren har skrevet flere bøker. Reisen til nattens en...
5 kommentarer:
Jeg får så innmari dårlig samvittighet når jeg "bryter" i en bok at jeg (som oftest) biter tennene sammen og leser ferdig. Men jeg er også en svært eklektisk leser, så det er sjelden jeg setter meg med en bok som jeg ser meg nødt til å la lide verdens verste bokskjebne (å ikke bli lest)
Bra bloggpost! Det er ganske sjeldent jeg gir opp bøker, de siste var Vente, blinke (Øyehaug) og novellene til Calvino.
Jeg tror det er lurt å gi opp noen ganger. Det føles som bortkastet tid å ha lest en hel bok som bare har vært til irritasjon. Har du kommet halvveis så er det lite sannsynlig at den blir utrolig bra i andre halvdel.
Jeg ga opp Finn Alnæs sin "Koloss for 11 år siden. Boken står i min bokhylle og er en evig påminnelse om at jeg sette meg til med den. "Gitt opp" er kansje å dra den for langt og "satt på hold en stund" passer nok bedre inn, for jeg vil virkelig lese videre. Men etter 11 år må jeg nok begynne forfra igjen.
Jeg har flere bøker som blir satt på hold i kortere og lengre tid. Noen ganger leser jeg i flere timer og innser etter en lang stund at jeg ikke har fått med meg noe, ofte fordi boken ikke fenger mitt humør akkurat den dagen.
Jeg hadde dårlig samvittighet da jeg la bort bøker før, og det er først etter at jeg har lest litt her på bloggen at jeg faktisk kom til å tenke på at jeg kan ha et par å variere på. Og sålenge jeg husker innholdet er det jo ikke et problem å skille historiene.
Mishka
Det er så bra å lese slike innlegg. Jeg lider fortsatt av et slags "flink-pike"-syndrom og tror at jeg må lese ferdig. Det er fortsatt forbundet med et snev av nederlag og gi opp. Men jeg har fått Daniel Pennac og "Leserens 10 ukrenkelige rettigheter" og støtte meg på. Og det hjelper, f.eks rettighet nr
3 Retten til ikke å lese ut en bok.
Pussig hvor ulik smaken er - selv la jeg i første omgang bort både Ringenes Herre og Haikerens guide til galaksen, men da jeg tok de fram igjen senere ble jeg fullstendig oppslukt. Muligens fordi jeg ble sengeliggende med influensa den ene gangen og den andre gangen var på en lang og kjedelig båttur med mye regnvær. Men derimot klarer jeg ikke Ut å stjæle hester, - der kom jeg vel bare til 2. kapittel. Ellers enig i at bøker som omtales som "må" leses, som regel ikke passer meg.
Legg inn en kommentar