«Det finnes ingen enkle svar» proklamerer en overskrift over to sider i Klassekampen i dag. Nei, det kan man vel være enig i. Artikkelen er i fredagsserien «God bok» der norske forfattere og litteraturvitere presenterer en utvalgt forfatter. Denne gangen er det Ellisiv Lundkvist som har lest Maken av den svenske forfatteren Gun-Britt Sundström. Hun har lest den på svensk så vidt jeg forstår, og tydeligvis i en utgave av nyere dato. Boka kom i 1976, og jeg går i bokhylla og henter frem mitt eksemplar av den norske oversettelsen fra 1978.
Ellisiv Lundkvist liker denne boka, og det er unektelig fascinerende at den tydeligvis virker like aktuell og relevant den dag i dag. Hun sier: «Språket er godt. Det er også språket som skiller denne romanen fra mer lettlest ’kjærlighets’-litteratur. I tillegg til at den starter med at man går inn i et forhold, i stedet for at det er slutten som tilsynelatende skal løse alle problemer. Kritikeren Marta Norheim etterlyste den norske kjærlighetsromanen i sin bok Røff guide til samtidslitteraturen (2007). Her finnes iallfall en kjærlighetsroman. Ikke norsk, men svensk, ikke helt opptil samtiden, men like moderne og aktuell. Det er det nærmeste og beste jeg finner. [...] Hvorfor er det slik at det som er størst av alt: kjærligheten, blir patetisk når en kvinne drømmer om en mann? Maken viser at en roman faktisk kan handle om kjærlighetsrelasjonen til en mann uten å bli infantil, kjedelig, forutsigbar, kjønnsstereotyp og alt det romantiske komedier presenterer oss for. Dette skrives av en som egentlig elsker romantiske komedier. Det er bare det at sammenlignet med Maken kommer de dårlig ut. Det betyr ikke at man aldri skal se en romantisk komedie. Det betyr bare at man skal lese Maken. Denne romanen er en feministisk anbefaling på sitt beste, nærmest utopiske nivå. Feminisme der menn og kvinner er mennesker, det vil si individer, ikke kjønn.»
Så langt Ellisiv Lundkvist i Klassekampen i dag. Boka er hermed anbefalt.
Har jeg noe å si om denne boka, jeg har jo lest den? Vel, det var for snart tredve år siden, omtrent like lenge som jeg har vært gift. Jeg husker den som en god bok, men ikke så mye mer. Og rent bortsett fra det har jeg ikke en eneste teori, ikke et eneste prinsipp når det gjelder samliv og ekteskap. Kanskje det er som Jane Austen sier, at et lykkelig ekteskap helt beror på tilfeldigheter. Slik jeg i flere innlegg nylig har vært inne på at man neppe blir forfatter av å lese selvhjelpsbøker på området, mener jeg også at man neppe finner ut av samlivets kunst ved å lese om det. Skriving kan bare praktiseres ved at man skriver, samliv kan bare praktiseres ved at man lever sammen.
Men les Maken, for all del. Det er mange grunner til at denne boka kan trekkes frem igjen nå, over tredve år etter at den utkom.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar