En bok, et utdrag

«I løpet av tiden etter at jeg rømte, hadde jeg oppdaget at å fortelle folk en flik av sannheten, altså at jeg var forfatter, ga meg en nyttig og fleksibel dekkhistorie. Det var vagt nok til at det kunne forklare at jeg ble lenger enn tenkt eller reiste brått, og ordet research omfattet såpass mye at det ga grunnlag for diverse forespørsler, for eksempel om transport og reisemuligheter eller forfalskede dokumenter, noe jeg jo innimellom var tvunget til. Dessuten ga dekkhistorien meg et visst monn privatliv. Den enkle trusselen om å legge ut i det vide og brede om hvordan det gikk med skrivingen, var som regel nok til at alle, bortsett fra de mest uforbederlig nysgjerrige, skygget unna.

Og jeg var forfatter. I Australia hadde jeg skrevet siden jeg var tidlig i tjueårene. Jeg hadde akkurat begynt å etablere meg etter å ha fått utgitt mine første skriverier, da ekteskapet mitt gikk i oppløsning, jeg mistet omsorgsretten til datteren min, og mistet livet mitt i dop, kriminalitet, fengsel og flukt. Men selv som rømling var det å skrive noe jeg gjorde hver eneste dag, som del av en instinktiv rutine. Selv mens jeg satt der på Leopold’s, hadde jeg lommene fulle av notater, rablet ned på servietter, kvitteringer og diverse papirbiter. Jeg holdt aldri opp med å skrive. Jeg skrev alltid, uansett sted og omstendigheter. En av grunnene til at jeg husker disse tidlige månedene i Bombay så godt, var at jeg straks skrev om mine nye venner og samtalene oss imellom når jeg ble alene. Og å skrive var en av tingene som gjorde at jeg klarte meg. Disiplinen og abstraksjonen som krevdes for å nedtegne livet mitt i ord, hver eneste dag, hjalp meg å leve med skammen og skammens nærmeste slektning, desperasjonen.»

Gregory David Roberts: Shantaram.
Oversatt av John Erik Frydenlund.