Shantaram

Forleden dag kom en bok til meg på uvanlig vis. En person i min umiddelbare nærhet har vært ute og reist, til fjerne himmelstrøk, og fikk en bok stukket i hånden av en medreisende som reiselektyre på hjemveien. En typisk bok av den typen man kjøper på flyplasser, vil jeg tro. Selv flyr jeg ikke, så jeg vet ikke. Vedkommende lurte på om boka var noe for meg. Jeg rynket på nesen da jeg så den. Jeg hadde aldri hørt om Shantaram av Gregory David Roberts, men bladde pliktskyldigst litt i den - og var solgt. Siden har jeg funnet ut at boka flere ganger har vært på listen over de 10 mest solgte billigbøkene nå i sommer, og da Mari Osmundsen valgte fem bøker i Dagbladet 22. juni i år, var Shantaram én av dem med følgende begrunnelse:

«Bokens forteller rømmer fra et australsk fengsel tidlig på 80-tallet, og havner i Bombays slum. Han organiserer helsehjelp for slumboere, verves av mafiaen, blir adoptert av en indisk storfamilie og treffer sitt livs store kjærlighet. Romanen sies å være selvbiografisk, og så sikker er fortellerstemmen at denne leseren med glede har latt seg overbevise.»

Dagbladets anmeldelse av Shantaram finner du HER.

Shantaram sparket rett og slett bein på meg. Ingenting skulle tilsi at dette var en bok for meg, men først åpnet, klarte jeg ikke å legge den fra meg. En fantastisk, besettende roman, selvbiografisk får man tro - røverfortelling, kjærlighetsroman, gangsterhistorie og skjebnedrama ifølge baksideteksten. Noen ganger blir man bare så sjarmert at man gir seg over, det kan skje både når det gjelder mennesker og bøker. Gregory David Roberts gir meg assosiasjoner til Eric Maria Remarque, til Torgrim Eggen, til Orhan Pamuk. Ifølge Adresseavisen: »Den er ganske enkelt fantastisk, spennende, rørende, dramatisk og melodramatisk, høylitterær og lavlitterær i en kompott som yter denne røverhistorien full rettferdighet.»