22. juli 2009

En bok, et utdrag

Fru Flanders hadde latt lampen brenne i stuen. Der var brillene hennes, sytøyet; og et brev med stempel fra Scarborough. Hun hadde ikke trukket for gardinene heller.
Lyset strålte ut over gressflekken; falt på den grønne bøtten med gullstripe rundt og på astersen som vaiet voldsomt ved siden av den. For vinden raste over kysten, kastet seg mot åsene og sprang, i brå kast, opp på ryggen av seg selv. Som den spredte seg ut over byen i dalsøkket! Som lysene syntes å blinke og skjelve for vindens raseri, lys på havnen, lys i soveromsvinduer høyt oppe! Den drev mørke bølger foran seg, den for over Atlanterhavet og slengte stjernene over skipene hit og dit.
Det lød et klikk i stuen. Herr Pearce hadde slukket lampen. Hagen sluknet. Den var bare en mørk flekk. Hver tomme var våt. Hvert gresstrå var bøyd av regnet. Øyelokk ville ha klistret seg igjen av regnet. Hvis man lå på rygg ville man ikke ha sett annet enn rot og forvirring - skyer som snurret og snurret, og noe gult og svovelaktig i mørket.
De små guttene i soverommet mot veien hadde sparket av seg teppet og lå under lakenet. Det var varmt; ganske klamt og fuktig. Archer lå utstrakt, med den ene armen slengt over puten. Ansiktet blusset; og da den tette gardinen blåste litt ut, snudde han seg og åpnet øynene halvt. Vinden fikk faktisk duken på kommoden til å blafre litt, og slapp inn litt lys, slik at den skarpe kanten på kommoden ble synlig, rett opp til der hvor noe hvitt bulte ut; og en blank stripe kom til syne i speilet.
I den andre sengen ved døren lå Jacob og sov, sov dypt, fullstendig bevisstløs. Sauekjeven med de store gule tennene lå ved føttene hans. Han hadde sparket den inn mot fotgjerdet i jernsengen.
Ute falt regnet hardere og mer direkte etter hvert som vinden løyet i de tidlige morgentimene. Astersen var slått til jorden. Den vesle bøtten var halvfull av regnvann; og den opalskjoldede krabben gikk sakte rundt og rundt på bunnen og prøvde med de svakelige bena å klatre oppover den bratte kanten; prøvde igjen og falt ned, og prøvde igjen og igjen.

Virginia Woolf: Jacobs rom.
Oversatt av Merete Alfsen

2 kommentarer:

Anonym sa...

Beautiful!
Den fortellerstemmen er helt særegen.

Jørn Roeim sa...

Ja, ikke sant?