Leserapport

Jeg er ferdig med Brodecks rapport, og dermed har jeg lest de to bøkene av Philippe Claudel som er oversatt til norsk. Jeg håper innstendig at flere vil komme. Jeg har omtalt lesingen av både Grå sjeler og Brodecks rapport her i bloggen underveis. Det er sjelden jeg uforbeholdent anbefaler bøker - enhver har sin smak og sine preferanser - men når det gjelder Claudel, gjør jeg det, for anledningen med en annens ord enn mine egne, HER på bloggen Sjeldnere enn sorte svaner. Det er fyr som kan uttrykke seg, og som yter Claudel og bøkene hans rettferdighet i sin omtale.

Jeg kan for egen del tilføye at bekjentskapet med Claudel er en skjellsettende opplevelse i mitt liv som leser. Det er sjelden noe står frem som så kvalitativt annerledes, så ekte, så fullstendig noe for seg selv i positiv forstand, og som gjør meg glad på litteraturens vegne, til tross for den dystre tematikken i begge disse bøkene.

Etter Claudel leste jeg Inghill Johansens Forsvinne, som jeg plukket med meg fra biblioteket nylig fordi den ble ganske mye omtalt da den kom ut tidligere i år. Så vidt jeg husker, var alle omtalene udelt positive. HER er Dagsavisens anmeldelse. Jeg må innrømme at denne boka ikke begeistret meg. Jeg sier ikke at jeg opplevde den som dårlig, jeg sier ikke at jeg angret på at jeg leste den eller at den var tung å komme gjennom (den er på litt over 100 sider og består av en rekke korte tekster), men jeg hadde ingen opplevelse av dette subtile «mellom linjene» som blant annet etter Dagsavisens anmelders mening skal prege disse tekstene. Jeg skjønner at tittelen, Forsvinne, er et nøkkelord til å forstå disse tekstene, jeg ser sammenhengen, men jeg opplevde altså ikke noe. Kanskje det er jeg som er en dårlig leser. For en gangs skyld hadde jeg følelsen nettopp av ikke å forstå, men kanskje det ikke var noe mer å forstå? Kanskje det var mer det at jeg ikke opplevde noe? Jeg har prøvd å finne ut hvorfor disse tekstene ikke funket for meg. Jeg tror jeg opplevde dem som for flate på en måte, det manglet en form for galskap i dem, noe som fikk dem til å dirre. Andre opplever tydeligvis dette motsatt, jfr. anmeldelsene.

Nå har jeg begynt å lese Becketts Malone dør. Beckett er en av mine yndlingsforfattere, sammen med Joyce. Det er naturlig å nevne de to sammen. Beckett skjønner jeg ingenting av, men det prøver jeg heller ikke på. Beckett lar meg oppleve så mye. Beckett er så absurd som jeg liker. I hans tekster opplever jeg rikelig av det jeg kaller galskap, dessuten er det mye humor i dem. Beckett setter noe i gang i hjernen, jeg har det morsomt og slapper av med Beckett. Om jeg «skjønner» Beckett eller ikke, bekymrer meg ikke det minste. Jeg opplever ham, og det er opplevelser jeg er ute ette som leser. r

I leserapportene og leselistene her på bloggen holder jeg meg til skjønnlitteratur. Innimellom leser jeg mye annet, som akkurat nå Susan Sontags bok om kunstfortolkning - jeg liker tittelen Against Interpretation, jfr det jeg skrev om Beckett - og hennes tidlige dagbøker. En bok om James Joyces Ulysses ankom også postboksen forleden dag: Ulysses and Us. The Art of Everyday Living, av Declan Kiberd, som er professor i anglo-irsk litteratur ved University College i Dublin. Hans innledning har den noe nedslående overskriften "How Ulysses Didn’t Change Our Lives". Før Ulysses, skriver han, ble vanlige mennesker stort sett behandlet ganske nedlatende i litteraturen. Ulysses er nettopp en hyllest til det vanlige menneske, til hverdagslivet i en travel by. Joyce ville at alle skulle lese Ulysses, især vanlige mennesker, dem boken handlet om. Slik har det ikke gått. Ulysses er blitt kuppet av akademia, og det inntrykket som er skapt av Ulysses som en vanskelig tilgjengelig bok, har gjort at få våger seg på den. Paradoksalt nok er det en feiret bok, Kiberd sier: «It is quite impossible to imagine any other masterpiece of modernism having quite such an effect on the life of a city» (jfr. Bloomsday). Og det langt utenfor Dublins grenser, kan vi vel trygt si. Men den leses altså ikke. Som et kuriosum, men nok et ganske typisk sådant, kan nevnes at Hemingways eksemplar av Ulysses, som i dag befinner seg i John F. Kennedy Library, var uoppskåret, dvs. ulest, bortsett fra noen sider helt først og sist. Og det til tross for at Hemingway betraktet Joyce som lederskikkelsen blant intellektuelle i Paris på 1920-tallet.

På baksideteksten til Kiberds bok står det blant annet:

«This great modernist masterpiece, which for so many readers seem so intimidating, is a book that can teach us how to live better lives.

Declan Kiberd shows that Ulysses, far from being the epitome of elitism, was always intended as a book for common people. It was rooted in their experience and offers humane vision of a decent life under the dreadful pressures of the modern world. Leopold Bloom, the book’s hero, shows the young Stephen Dedalus how he can grow and mature as an artist and as a tolerant, adult human being. […] Apparently banal, he embodies an intensely ordinary kind of wisdom, and in this way offers us a model for living well.»

En interessant innfallsvinkel til Ulysses, og svært i tråd med Joyces egen intensjon, slik jeg oppfatter det.
Jeg tror man skal nærme seg Ulysses som man etter min mening skal nærme seg Becketts bøker - som opplevelser. Jeg brukte selv litt hjelpelitteratur da jeg leste Ulysses i fjor, og hadde utbytte av det, det gjelder bare å være herre over sin egen lesing og sette sin egen opplevelse i høysetet. Det kan det bli mange gode leseopplevelser av. Min egen lesing av Ulysses blogget jeg en del om, jfr temaet ULYSSES under dette innlegget.

PS. Jo, det er Marilyn Monroe som leser Ulysses på forsiden av Kiberds bok (bildet). Dette bildet har jeg skrevet om i et tidligere innlegg i bloggen, som du finner HER. Jeg vet ikke hvorfor bildet som illustrerte dette innlegget har forsvunnet i mellomtiden, men nå er det jo uansett i dagens innlegg.