Mandagsord

Slik dine dager er, slik er ditt liv. Jeg vet ikke hvem som har sagt det, men det er sant. Hvis du vil vite hvordan livet ditt er, skal du bare se hvordan en vanlig dag er.

Hva har min dag bestått av, så langt? Jeg sto opp til vanlig tid, spiste min sedvanlige frokost (en halv rød grapefrukt, en porsjon havregrøt, en skonrok med ost, et bløtkokt egg og et glass vann). Etterpå tok jeg bikkja i bilen og kjørte ut i skogen, hvor jeg besteg den høyeste fjelltoppen i nedre del av Telemark fylke, Vestre Vealøs på 500 m. Etter hjemtur og dusj satte jeg meg til skrivebordet og jobbet til lunsj. Lunsjen nå for dagen består av et smørbrød med tunfiskmousse. Denne lager jeg av en boks med tunfisk i vann (vannet helles fra) rørt sammen med en stor spisesje crème fraîche, en dæsj olivenolje med grønn sitron (Huile d’Olive au Citron pressé Vert) fra den eksklusive olivenbutikken i Vibesgate (i Oslo) som jeg ikke husker navnet på akkurat nå, jo Oliviers & Co heter den), salt og pepper og litt basilikum. Jeg har ikke noen oppskrift, bare heller ingrediensene i en bolle og rører sammen med en gaffel. Det holder til to dager. Tunfiskmoussen legger jeg oppå en ristet skive med ovnsbakt, grovt brød med solsikkefrø (Pain de Campagne, kjøpt i den lokale Coop-butikken), med rikelig med rucola-salat oppå. Ved siden av har jeg en oppskåret tomat, fortrinnsvis en godt moden klasetomat, og brune oliven med stein fra den lokale asiamatbutikken. Til dette drikker jeg en stor kopp te (China Keemum) med akasiehonning og skummet melk (derav nicket Tehme Melck). Til dessert: Biola-youghurt og jordbær.

Deretter jobbing til klokken seks. Middagen besto i dag av et kyllingsmørbrød. Som underlag det samme som nevnt til lunsj, dvs en ristet brødskive belagt med rucolasalat. En kyllingfilet bankes flat, vendes i olje/salt/pepper og stekes på glovarm grillpanne med dype riller. Da trenger man ikke noe fettstoff i pannen, fileten blir rask gjennomstekt og får en deilig grillsmak (og mørke render etter rillene i pannen). Til dette en enkel salat med hjemmelagd dressing av olje/balsamicoeddik, samt igjen en oppskåret tomat og oliven som nevnt over. Og så rødvin og vann. Vannet har jeg tilberedt tidligere på dagen: en karaffel med kaldt vann fra springen, tilsatt to oppskårne sitronskiver og satt i kjøleskapet. Alt blir så superkaldt og godt i det nye, eksklusive, stålgrå Miele-kjøleskapet mitt (kjøpt brukt av en god venninne som nylig flyttet fra et stort hus til et enda større hus hvor allslags kjøleskap var integrert og vel så det).

Desserten ses på bildet: mer rødvin, mer vann, noen druer, og camembert på den nye, tynne speltkjeksen fra Sætre. Dette nytes med utsikt til en stor hage avskjermet av trær og hekker, hvor regnet faller med et stille sus og omverdenen anes som en fjern lydkulisse. En CD-spiller i strategisk nærhet sørger for bakgrunnsmusikk i form av danske Marie Key Band (som ingen andre nordmenn enn jeg trolig har hørt om).
Men det får så være.

Til desserten leser jeg en artikkel i helgens nummer av Morgenbladet, om en vin-nerd og filosof fra Bergen som hevder at vin urettmessig er forbigått i estetikkens filosofi. Avslutningen på artikkelen virker mildt beroligende på en uvitende vinnyter som meg:
 For en alminnelig vinelsker, som ikke bryr seg mer om det hun drikker enn at der er rødt eller hvitt: Er det lov å nøye seg med en vurdering i kategoriene liker - ikke liker?
 Klart det er det. Men man kan gå videre og få nye opplevelser. Det er beklageligvis avhengig av innsats, sier vinfilosofen i Bergen.

Før det har filosofen vært innom diverse interessante momenter, blant annet sansenes hierarki. Helt siden Platon og Aristoteles er det de intellektuelle sansene, altså syn og hørsel, som er blitt dyrket. De kroppsnære sansene, smak, berøring og lukt, er blitt utdefinert av estetikken, sier professoren. Som om jeg skulle ha sagt det selv, og som jeg, for luktens vedkommende, var inne på i DETTE innlegget.

Men tilbake til dagen/livet. Noen vil kanskje mene jeg er veldig opptatt av mat, men maten er nødvendige og velkomne avbrekk i en dag som stort sett består av arbeid. Jeg tror det var Hamsun som kalte arbeidet noe i retning av en velsignet trelldom, og det gjør jeg også. Jeg elsker å jobbe, og både som drosjeeier tidligere i livet og nå i den senere delen av livet som oversetter/forfatter har jeg kunnet glede meg over en stor arbeidskapasitet.

Den maten jeg har nevnt her, har jeg lagd selv. Den er enkel, kalorifattig og raskt lagd. Ferdigmat kommer ikke innenfor veggene her i huset. Når jeg er så opptatt av mat som jeg er nå, kan det skyldes at jeg er gressenkemann i ukevis og må lage alt selv. Vanligvis er det ikke jeg som lager mat, bortsett fra frokost og lunsj til meg selv (min hustru og jeg spiser aldri disse måltidene sammen). Middagen derimot, lages som regel ikke av meg, bortsett fra visse retter og den tradisjonelle lørdagspizzaen. Middagen er til gjengjeld dagens fellesmåltid ved seks-syvtiden om kvelden, etter at dagens dont er over, og det er tid for å slappe av og nyte. Det samme mønsteret følge jeg når jeg er alene. Når jeg nå er ferdig med middagen (og bloggingen), skal jeg lese og kanskje se en film. Eller jeg skal kanskje bli sittende her på uterommet, drikke mer rødvin, høre på mer musikk (Povl Dissing, jeg holder meg til danskene i dag) og fortsette å høre på det stille suset fra regnet. Jeg har ikke noe behov for andre stimulanser enn dem jeg finner i meg selv og mine umiddelbare omgivelser. Et vesentlig element i disse omgivelsene er fraværende, men i den sammenheng erfarer jeg sannheten i Tor Jonssons postulat om at «nærast er du når du er borte» (jeg vet forresten ikke hvor enig jeg egentlig er i det, men det er en annen sak). En av livets aller største nytelser er uansett å ha noe å se frem til, men det trenger ikke å komme i konflikt med nytelsen av nuet.

PS Hvis det var noen mening med dette innlegget, måtte det være at jeg er fornøyd med livet. Min vektlegging av hverdagens betydning har jeg også vært inne på i DETTE innlegget.