«Raviner av nytelse»

De fleste lesende mennesker er formodentlig klar over at det britiske tidsskriftet Literary Review hvert år utdeler en «Bad Sex Award», en pris for dårligste skildring av sex i skjønnlitteraturen. Det slo meg da jeg leste i Gregory David Roberts' Shantaram i går kveld, at han kanskje burde ha vært nominert.
Shantaram handler kort fortalt (men det er en lang bok!) om forfatteren/jegpersonen, som rømmer fra en langtidsdom hjemme i Australia og søker tilflukt i Bombays slum.
Blant menneskene han treffer, er den vakre og uutgrunnelige Karla, som han forelsker seg i med en gang.

«Men fremfor alt ble blikket mitt trukket mot den fullkomne skjønnheten hennes. Jeg ble trang i brystet. En stemme i blodet mitt sa ja, ja, ja ... De eldgamle sanskritlegendene beretter om en skjebnebestemt kjærlighet, en karmisk forbindelse mellom sjeler som er forutbestemt til å møtes, til å kollidere, til å trollbinde hverandre. Ifølge overleveringene vil den elskede umiddelbart bli sett når hun viser seg, fordi hun blir elsket for hver eneste gestus, hvert eneste uttrykk for sine tanker, hver bevegelse, hver lyd, hver eneste følelse som kan leses i øynene hennes. Ifølge overleveringene vil vi kjenne henne igjen på grunn av vingene - vingene som bare vi kan se - og begjæret etter henne vil slukke enhver annen higen etter kjærlighet.
De samme overleveringene inneholder også advarsler om at en slik skjebnebestemt kjærlighet i noen tilfeller kan ramme og besette den ene, og bare den ene, av de to sjelene som skjebnen har tvunnet sammen. Men klokskap er på sett og vis kjærlighetens motsats. Kjærligheten overlever i oss nettopp fordi den ikke er klok.»

Det skal imidlertid gå lang tid og flere hundre sider før forholdet til Karla får sin fullbyrdelse. Og når det skjer, skjer det nokså spontant. En kveld i monsuntiden, regntiden, befinner han seg plutselig utenfor leiligheten hennes en sen kveldsstund, og hun kommer ut til ham.

«Hun kom bort til de åpne dørene for å kikke opp på himmelen. Hun hadde på seg en tynn, hvit ermeløs nattkjole. Hun så meg stå ute i stormen. Blikkene våre møttes. Hun gikk ut gjennom dørene og ned de to trinnene, og kom mot meg. Gata skalv av tordenskrall og lynglimtene ble reflektert i øynene hennes. Hun lot seg lukke inne av armene mine.
Vi kysset. Leppene våre var tanker uten ord, tungene våre danset i sine huler av nytelse, tunger som erklærte hva vi var, vi var menneskelige, vi var elskende. Jeg svøpte henne i kjærlighet og overga meg selv, lot meg synke i den samme kjærligheten.
Jeg løftet henne i armene mine og bar henne inn i huset, inn på rommet som bar hennes lukt. Klærne våre ble liggende på flisegulvet, og hun førte meg mot senga. Vi lå tett, uten å berøre hverandre. I det lynflerrede mørket glimtet svette- og vanndråpene på armen hennes som stjerner på nattehimmelen som var huden hennes.
Jeg la leppene mot denne himmelen og slikket i meg stjernene. Hun lukket min kropp inne i sin, hver bevegelse var som en påkallelse, åndedrettet vårt et univers av messende bønner, triklende svettestrømmer i raviner av nytelse, en kaskade av satenghud. Innhyllet i fløyelsmyk ømhet drev våre dirrende muskler oss til å fullføre det som starter med tanker og slutter med kroppenes triumf. Jeg var hennes. Hun var min. Kroppen min var hennes solvogn. Kroppen hennes var min elv, og jeg ble til havet. Og det jamrende stønnet som til slutt unnslapp leppene våre, var den verdenen av håp og sorg som ekstasen vrenger ut av elskende idet den bader deres sjeler i velsignelse.
Den mykt pustende stillheten etterpå var tømt for behov og begjær, hunger og smerte, alt, unntatt kjærlighetens uutsigelige forfinethet.»

Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om dette er uutsigelig vakkert, eller om det tipper litt over. Men jeg er vel mest tilbøyelig til å lande på det siste, ettersom Bad Sex Award var noe av det første som falt meg i tankene etter å ha lest det.