Leserapport

Jeg er nettopp ferdig med Malone dør av Beckett, andre bok i romantrilogien som ble Becketts litterære gjennombrudd tidlig i 1950-årene. De andre bøkene i trilogien er Molloy og Den unevnelige. Hadde jeg visst da jeg begynte på den at Malone dør var andre del av en trilogi, ville jeg kanskje lest bøkene i kronologisk rekkefølge, men jeg vet ikke om det er noen sammenheng mellom dem. Jeg innbiller meg at de like gjerne kan leses hver for seg, jeg tror for eksempel ikke at Malone opptrer i alle. Da burde jo trilogien ha endt med Malone dør. Jeg gleder meg uansett til de to andre bøkene.

Samtidig leser jeg Shantaram, som tidligere omtalt. En diger lefse på 900 sider. Roberts skriver drivende godt, mye action, gode skildringer av mennesker og miljøer. Om det er hans egen historie eller ikke, slik han hevder, spiller ingen rolle. Illusjonen er god nok. Boka er full av siterbare formuleringer som «Det finnes ikke noe mer deprimerende enn gode råd», «Depresjoner er noe som bare rammer mennesker som ikke vet hvordan de skal være lei seg» og «Man aner ikke hvilket privilegium det er å kunne få snakke sitt eget språk før man blir tvunget til å stotre på noe andres», for å nevne noe av dem jeg har merket meg.

Av og til liker jeg å lese flere bøker på en gang for variasjonens skyld. Shantaram er en stor munnfull, og jeg synes det er greit å kunne variere med noe helt annerledes, som for eksempel Beckett. Da jeg var ferdig med Malone dør, kikket jeg i stabelen med nyankome, uleste bøker for å finne en ny bok å lese samtidig med Shantaram. Valget falt på Lotte i Weimar av Thomas Mann. Lotte er den kvinnelige hovedpersonen i Goethes berømte Unge Werthers lidelser. I Manns bok kommer hun, som aldrende kvinne, til Weimar, offisielt for å besøke sin søster, men med den baktanken å treffe sin ungdoms flamme, dikteren Goethe, som altså gjorde henne udødelig gjennom sin roman. Siden Manns bok er en eneste stor referanse til Unge Werthers lidelser, ble det imidlertid meningsløst å lese Lotte i Weimar uten å ha lest Unge Werthers lidelser først, og den har jeg aldri lest. Jeg måtte ta en titt i tyskhylla for å se om jeg i det hele tatt hadde den, og det hadde jeg, i to eksemplarer til og med. Jeg har kanskje trodd at den var i to bind. Men så fikk jeg luket ut en dublett, og fikk plass til Grass’ Når løken skrelles.

Min utgave av Unge Werthers lidelser er bokklubbutgaven fra 1999, i Lotte Holmboes oversettelse. Pen bok. Tiltalende bokutstyr og typografi. Men med illustrasjoner av Arne Nøst, og når jeg sier men, er det fordi jeg finner disse illustrasjonene direkte malplasserte i denne boken, uansett hvor kunstnerisk høyverdige de måtte være. Tegningene hans kommuniserer overhodet ikke med Goethes tekst, slik jeg opplever det, med sitt altfor modernistiske, nærmest groteske uttrykk. Hvordan i all verden har de tenkt i bokklubben? Gamle kobberstikk eller enkle, naturalistiske strektegninger hadde vært det rette. Heldigvis er Nøsts feilslåtte illustrasjoner samlet i tre separate bolker slik at man bare kan bla forbi dem.

Men teksten - for en nydelig bok Unge Werthers lidelser er. Jeg har en gang her i bloggen sagt at det ikke er noen bøker man må lese, men som også meddelt har jeg siden kommet til at kanonisk lesing har mye for seg – det er ikke så dumt å kjenne sine klassikere. For det første fordi de er gode, men også fordi det er en del av almendannelsen, for å være orientert, etc., etc. Det er noe annet å snakke om for eksempel Joyces Ulysses når man rent faktisk har lest den (slik jeg gjorde i fjor), og Unge Werthers lidelser stiller selvsagt i samme kategori. (Det skal for ordens skyld innskytes at det fortsatt er nok av klassikere igjen som jeg ikke har lest.) I etterordet skriver Åse-Marie Nesse:

«DIE LEIDEN DES JUNGEN WERTHERS var Europas første bestseller. Like etter utgivelsen i 1774 ble den oversatt til en rekke språk, i Italia kom den i 9 nye oversettelser i løpet av en 75-årsperiode, i England 12, og i Frankrike 25! På norsk ble den ikke utgitt før i 1820, men siden er det kommet flere oversettelser, og nå altså i en ny utgave til Goethes 250-års jubileum. Selv til en avkrok i Norge fant Werther veien: I biblioteket på baroniet i Rosendal har jeg nylig funnet en praktutgave med kobberstikk, trykt i 1775!»

Og nå leser også jeg denne berømte romanen, for deretter å gå i gang med Lotte i Weimar igjen.