"Å skrive tar livet av meg"

"Å skrive tar livet av meg. Skrivesituasjonen bryter meg helt ned. Det blir bare verre og verre for hver bok. Men det er nå hva jeg driver med. Og jeg løper ikke for å trene meg opp, nei. Fra dem som løper kommer det bare tom og intetsigende litteratur."

Tomas Espedal i et intervju i siste nummer av Morgenbladet.

Tomas Espedal løper ikke, nei, han går, akkurat som jeg. Det har han skrevet en bok om, som heter Gå, og som jeg har, men som jeg ikke har lest, men som er god å ha og som jeg vet kommer til å gi meg mye glede en dag. Tilfeldighetene har også villet det slik at jeg kjenner noen av de traktene på Vestlandet som han går i. Men han går mange andre steder også, jeg har bladd så mye i boken at jeg vet det.
Når Espedal sier at fra dem som løper kommer det bare tom og intetsigende litteratur, er det selvsalgt fordi gåing, i motsetning til løping, er forenlig med meditering og tankevirksomhet. Løpere har som regel musikk på øret, de er med andre ord ikke til stede i det de gjør, men bringer sin egen narsissistiske, teknosentrerte virkelighet med seg ut i naturen, noe som er fullstendig malplassert. Dermed avskjærer de seg ikke bare fra de verdifulle impulsene omgivelsene kunne gitt dem, men også fra sin egen indre kreative prosess. Folk som går er til stede i det de gjør, de har en totalopplevelse av det de foretar seg. For den som går, går synsinntrykkk og lydinntrykk opp i en høyere enhet og stimulerer tanker og fantasi. Å gå er det ideelle tempoet for sjelen.

Intervjuet med Espedal er for øvrig ledsaget av et portrett som jeg gjerne skulle tatt selv. Espedal var på Gyldendal-festen i forrige uke, og hver gang jeg ser ham får jeg lyst til å snakke med ham, men så tenker jeg at da bør jeg ha lest Gå først. Så jeg venter til jeg har gjort det.

Og hvis man blar om (i siste nummer av Morgenbladet), kommer man til en anmeldelse av Trude Marsteins siste bok, Ingenting å angre på, en veldig god anmeldelse, ikke god fordi anmelderen tydeligvis liker boka, men god fordi det forekommer meg å være en veldig velskrevet anmeldelse, en anmeldelse som er en leseopplevelse i seg selv, og som gir meg lyst til å lese boka. Jeg hører til dem som ble veldig imponert over Marsteins forrige bok, den med det usannsynlig store persongalleriet, Gjøre godt.