Mer Ørstavik

Vi får ta Ainas opplysning til følge når hun sier at Ørstavik uttaler tittelen på sin siste bok slik: "Førtiåtte ry defaks". Som jeg sa i en av kommentarene til forrige innlegg om dette (to innlegg nedenfor) ville det vært en selvfølge å uttale tallet på engelsk dersom det hadde vært en engelsk adresse. Å uttale det på fransk derimot, ville virke snobbete på norsk, det sier sitt om det franske språkets stilling her på berget. Omtrent som stillingen for fransk litteratur, noe man kan lese mer om HER, hos Cyno Grassator, som er franskoversetter og selv har oversatt mange av de bøkene han skriver om i innlegget.
Når Ørstavik hevder at tittelen er "førtiåtte ry defaks" er hun selvsagt inkonsekvent. Dette er en fransk adresse, og man har ikke husnummeret før gatenavnet på norsk. Og en fransk adresse bør vel uttales på fransk? Ørstavik mener derimot at tallet skal uttales på norsk, mens resten skal uttales på fransk. Jeg skjønner jo at tingenes tilstand gjør dette nødvendig, siden nordmenn flest ikke aner hvordan tallet skal uttales på fransk. De fleste vil ikke vite hvordan gatenavnet skal uttales heller, det er derfor jeg påstår at denne boka kommer til å bli hetende "den siste boka til Ørstavik" på norsk.

Jeg har ikke fått lest så mye mer i denne boka siden forrige innlegg, derimot skal jeg fortelle om den gangen jeg opplevde forfatteren live. Jeg karakteriserte Ørstaviks språk som sært i forrige innlegg, og sært kan også være en passende betegnelse på møtet med henne. Det foregikk for et par år siden, under den årvisse forfatterkvelden som det lokale biblioteket har før jul, der noen utvalgte forfattere kommer og leser opp og snakker om bøkene sine. Ved denne anledningen var en av dem altså Hanne Ørstavik. Jeg husker ikke hvilken bok det gjaldt, det var vel den før kallet - romanen. Nå vel. Hanne Ørstavik begynte med å fjerne talerstolen, for at det ikke skulle være noe mellom henne og publikum, som hun sa. Greit nok. Jeg ble riktignok litt nervøs for at hun skulle fortsette med å ha publikum til å gjøre avslappende øvelser eller noe sånt, men det gjorde hun ikke. Nå husker jeg ikke stort av hva Ørstavik sa, men hun snakket greit og interessant om boken, og innimellom leste hun opp fra den. Hun var en god oppleser av sin egen tekst. Innimellom tok Ørstavik imidlertid også en del kunstpauser, og det er her ordet sært kommer inn. Jeg har aldri vært borti maken til kunstpauser. Ørstavik virket avslappet, og det er mulig at kunstpausene var en måte å vise dette på, men de var altså så lange at flere enn meg skottet på hverandre og strakte hals for å se om det var noe galt, om hun hadde kommet utav det, eller enda verre, om hun kanskje var gått i stå, blitt dårlig etc. Det finnes formodentlig en grense for hvor lange kunstpauser kan være uten at det blir pinlig, det er sikkert noen som har forsket på sånt. I så fall kan ikke Ørstavik ha fått denne forskningen med seg, for hun overskred langt grensen for hva man kan tillate seg av kunstpauser uten å bringe publikum i forlegenhet. Det var virkelig noe folk snakket om etterpå. Kanskje hun trengte disse kunstpausene for å tenke seg om, men det harmonerte i så fall dårlig med at hun ellers virket både velforberedt og konsentrert. En sær opplevelse.