Og enda mer Ørstavik

I det første innlegget mitt om Hanne Ørstaviks siste bok, skrev jeg om hvor vanskelig jeg har for å komme inn i språket hennes, hvordan det, i hvert fall i begynnelsen av en bok, forekommer meg for sært, på sitt verste (unnskyld uttrykket) går det formelig i oppløsning. Jeg bringer her et lite eksempel på det, selvsagt tatt ut av sin sammenheng, men det har ikke så mye å si i dette tilfellet, siden sammenhengen mellom de brokkene teksten består av, uansett er ganske flytende eller hva man skal kalle det. Det er særlig mot slutten at dette eksempelet volder meg problemer.

«Hun kom fram til ham, han satt i stolen og leste. Hva ville hun ham. At han skulle merke at hun var der, og legge boka ned? Legge boka ned og løfte hodet, se på henne. At han skulle se på henne og at det skulle være en åpenhet i øynene, noe åpent, som kunne gjøre det åpent for henne òg. Ikke en tilgivelse, men en tillatelse. Et blikk som sendte henne ut, som sa: Gå, i glede. Ikke for å forplikte henne til glede, tvinge eller kreve det, men som, gjennom å være så stort, ga gleden plass. Et blikk som ga lov til glede. Og til å gå, ut. Og at det ville være mulig, fordi øynene fantes. Fordi det fantes sånne øyne et sted, å gå fra, å gå med, i.»

Jeg hadde nær sagt: Enten er dette sublimt, eller så er det meningsløst, skjønt det trenger jo egentlig ikke være hverken sublimt eller meningsløst; det kan være noe et sted imellom. Jeg sa i det første innlegget også at Ørstavik minner meg om Virginia Woolf, og hun gjør det, på det jeg opplever som det beste, men like ofte gjør Ørstavik meg så usikker som leser (omtrent like usikker som med kunstpausene sine!), jeg føler meg nesten som en dust når jeg opplever at språket hennes regelrett går i oppløsning, faller fra hverandre, så jeg egentlig ikke skjønner hva jeg leser. Jeg er helt åpen for at det er min feil og ikke hennes, men altså - jeg opplever, ganske særlig med denne boka her, at det er problematisk å lese Ørstavik. Når det gjelder denne boka kan jeg fortsatt ikke si at teksten har åpnet seg for meg, jeg strever fortsatt. Men jeg gir ikke opp. Og hvorfor gjør jeg ikke det? Fordi hun har gitt meg mye tidligere, fordi jeg, når jeg opplever at hun er på sitt beste, som sagt nesten har følelsen av at hun er en moderne, norsk Virginia Woolf, at hun virkelig kan være sublim, at hun uansett er en spennende kunstner som utfordrer meg som leser. Det trenger jo ikke nødvendigvis være lett å lese? Uten at jeg dermed sier eller mener at det vanskelig tilgjengelige automatisk er verdifullt (eller at det lett tilgjengelige ikke er det).