Når bøker blir for jævlige

Jeg synes Bokmagasinet i Klassekampen bare blir bedre og bedre. Det må være et av landets beste litterære tidsskrifter. Litterære tidsskrifter ellers går ofte over hodet på meg, men jeg gidder ikke lenger føle meg dum når noen skriver så høytravende og ugjennomtrengelig at jeg ikke skjønner det. Men sånn er det altså ikke med Klassekampens Bokmagasin, de som skriver der, skriver sånn at selv jeg skjønner det. En av magasinets medarbeidere som jeg liker å lese, heter Kaja Schjerven Mollerin. I siste nummer har hun en stor artikkel om Herta Müller som ga meg en ypperlig presentasjon av et forfatterskap jeg ikke kjente fra før. Ingenting av det jeg hittil har lest om Herta Müller i forbindelse med tildelingen av nobelprisen har gitt meg noen spesiell lyst til å lese henne, men Mollerins artikkel gjorde det. Velskrevet, på et tilgjengelig, normalt norsk - ikke noe intellektuelt pisspreik. En artikkel med substans, som ga meg økte kunnskaper, og som vekket min nysgjerrighet.
Men nå omsider til det jeg egentlig skulle frem til. Mollerin skriver blant annet:

«Det underlige er at Müllers bøker, selv med et såpass abstrakt og teoretisk utgangspunkt, ofte skaper et voldsomt ubehag i leseren, og dette ubehaget er først og fremst fysisk: Det setter seg i kroppen. Müllers forfatterskap er rett og slett ganske hard kost - selv kan jeg føle meg uvel i flere dager etter å ha lagt fra meg en av bøkene hennes.»

Kjenner noen seg igjen i det? At bøker kan være så jævlige å lese at man blir uvel av det, kanskje så uvel at man må legge boka fra seg? Jeg kjente meg igjen i det. Sist opplevde jeg det med Jonatan Littells De velvillige. Den fikk den norske oversetteren, Tom Lotherington, nylig oversetterforeningens Bastian-pris for. Han fortalte meg at mange ikke orker å lese særlig langt i denne, og selv måtte jeg også legge den fra meg etter et par hundre sider (den er på ca. 1000!) «Realismen er sterk, ondskapen ikke til å leve med,» heter det blant annet i baksideteksten. Det skal være sikkert og visst. Et eksempel:

«En forskrekkelig stank slo meg i ansiktet så snart vi var innenfor porten. Jeg hadde ikke lommetørkle og holde den ene hansken mot nesen for å forsøke å puste. «Ta dette,» tilbød Hauptmannen fra Abwehr og rakte meg en fuktig klut, «det hjelper litt.» Det hjalp faktisk litt, men ikke nok; jeg prøvde å puste gjennom munnen, men lukten fylte neseborene, søt, tung, kvalmende. Jeg svelget krampaktig for ikke å kaste opp. «Første gang?» spurte Hauptmannen mildt. Jeg senket haken. «De venner Dem til det,» fortsatte han, «skjønt aldri helt og holdent, kanskje.» Han var selv blek, men han dekket ikke for munnen. Vi hadde gått gjennom en lang, hvelvet gang, og så over et lite gårdsrom. «Det er der borte.»
Likene lå oppå hverandre på den store, brolagte plassen, i uregelmessige små hauger her og der. En voldsom, besettende summing fylte luften. Tusenvis av tunge blå spyfluer svirret over kroppene, blodpølene, avføringen. Støvlene mine klebet seg til brolegningen. De døde este ut allerede, jeg betraktet den grønne og gulaktige huden deres, de uformelige ansiktene, som på en skamslått mann. Lukten var forferdelig; og denne lukten, visste jeg, var begynnelsen og slutten på alt, selve meningen med vår eksistens. Denne tanken rev meg i hjertet. Små grupper Wehrmacht-soldater utstyrt med gassmasker prøvde å vikle likene ut av hverandre for å legge dem på rekke; en av dem trakk i en arm, den løsnet, og han ble stående med den i hånden; han slengte den oppgitt over i en annen haug.»

Kommer jeg til å ta fatt på De velvillige igjen? Det er planen, men jeg vet ikke.

En bok som både i realisme og ondskap går Littells en høy gang, er Jerzy Kosinskis Den malte fuglen, «et rystende dolument om et barn på flukt for krigens redsler og menneskenes grusomhet». Også den utspiller seg i Øst-Europa under krigen. Den kom på norsk i 1966, og det er mange år siden jeg leste den, men jeg glemmer den aldri. Jeg skulle gjerne gjengitt for eksempel den motbydelige scenen der det stakkars barnet på flukt, bokens hovedperson, blir kastet i en åpen gjødselgrav og så vidt unngår drukningsdøden, men skal spare både meg selv og leserne for det.

Noe av det Kaja Schjerven Mollerin sier om Müller, gjelder også Kosinski og Littell. Felles er at det de skriver «kretser rundt ulike former for vold, brutalitet og hensynsløshet, rundt menneskekroppen som trues fra alle kanter, og menneskelivet som henger i en tynn, tynn tråd.» Det er så jævlig, så jævlig, og mindre jævlig blir det ikke av at det er så velskrevet.

Hva er din verste leseoppevelse? Har du måttet legge fra deg en bok fordi du ikke orket mer?