Som leser opplever at de fleste forfattere befinner seg i samme språklige virkelighet som jeg selv. De har riktig nok sin egen stil og sin egen tone - mer eller mindre markant - men deres språk og mitt er tross alt det samme. Noen forfattere går imidlertid ut over dette og lager sitt eget språk, et kunstspråk. Jeg holdt nesten på å si kunstig språk, og det er jo på sett og vis også riktig. Et kunstspråk er helt annerledes enn det språket vi kjenner. Kunstspråk kan provosere og irritere, og/eller det kan imponere og fascinere. Men det kan være nærmest ugjennomtrengelig og stille store krav til leseren. En ting er at vi ikke kan lese det på den vanlige «flytende» måten vi er vant til, men tvinges til å stoppe opp og se nøye på hvert enkelt ord eller hver enkelt setning. Kanskje spør vi oss selv: Hva står det egentlig? Går det an å skrive sånn? Spørsmål vi ikke trenger å stille hvis forfatteren skriver i det jeg kaller normalt språk. Det første eksempelet som faller meg inn når det gjelder kunstspråk, er Hanne Ørstavik. De fleste opplever sikkert i likhet med meg at språket hennes er temmelig spesielt. I den siste boken hennes, 48 Rue Defacqz, synes jeg det er mer spesielt og ugjennomtrengelig enn noen gang. Det er nesten som om det går i oppløsning.
Hanne Ørstavik omtales som en av Nordens største forfattere, og det er jeg enig i. Jeg beundrer henne enormt. Herta Müller må selvfølgelig også karakteriseres som en stor forfatter med sin nobelstatus, men hadde naturligvis et stort navn før dette. Litt av den samme opplevelsen som jeg har med Ørstaviks språk har jeg med Müllers. Jeg bestemte meg for å lese en bok av henne fordi jeg ville ha lest en bok av årets nobelprisvinner i litteratur. Jeg valgte tilfeldig Reven var alt dengang jeger.
En nettbokhandel omtaler denne boken slik:
«Det er på høy tid at også norske lesere blir klar over hvilken dikterisk kraft Herta Müller rår over.»
Karsten Alnæs, Dagbladet
Reven var alt dengang jeger foregår i en liten industriby ved Donau de siste månedene før Ceusescus fall og diktaturets sammenbrudd. Byen svøpt i gul røyk fra fabrikken, poplene som dolker mot himmelen, spøkelsesaktig strøm av mennesker over bybroen og langs alleen. Undertrykte og maktens håndlangere side om side. Ut av angstens flimrende bilder trer hovedpersonen frem, får historie, kontur, og handler. Det er lærerinnen Adina, venninnen Clara og hennes kjæreste, Pavel, som er Securitate-offiser. En dag hun kommer hjem fra jobb, snubler Adina i reveskinnet i entreen, halen er kuttet av helt inne ved roten. Et fint, nesten usynlig snitt. Neste dag er det høyre forpote, dagen etter venstre. Så forstår Adina at det er Den hemmelige Tjenesten som driver sitt spill.Forfatteren flyktet fra Rumenia og Ceusescus regime i 1987, og regnes som en av de tyskspråklige største forfattere av yngre generasjon. Poetisk og suggererende.
Hva menes egentlig med «poetisk og suggererende»? Her et lite utdrag, der Clara snakker med Pavel om venninnen Adina.
«Kjøleskapet begynner å summe, det er strøm igjen. Clara lukter på papiret, hun slår på lyset, hun åpner kaffepakken. Fingrene hennes knirker, hun holder en kaffebønne på føflekken hans, kommer du fra arbeidet, spør hun, kaffekvernen skjærer av stemmen hennes. Flammen slikker rundt kjelen, vannet slår blemmer. Hun lar tre skjeer kaffe falle i vannet, hun gjør ikke skjeen våt. Hun klimprer med skaftet på skjeen mot komfyren, ville du kunne gjøre Adina noe, spør hun. Kaffen hever seg, hun fisker skum med skjeen, hva mener du, spør han, hun lar skummet renne av i de to tomme koppene, hva mener du, spør han, skummet ligger så lyst som sand i skjeen. Ville du kunne forgifte Adina, spør hun og løftet kjelen av ilden.
En sort kaffetråd renner ned i skummet. Nei, sier han, skummet stiger til hanken på koppene, for hun er venninnen min, sier Clara. Han bærer koppene bort til bordet, buksebena flagrer foran vinduet der ute i vinden, derfor også, sier han og holder en sukkerbit i hånden, hva vil hun, hun vet ikke hvor hun lever, sier han, hun vil ikke noe i det hele tatt, hun snakker i sinne. Sukkerbiten dukker under og river skummet på koppen i stykker.»
Oversatt av Kjell Olaf Jensen.
Jeg har lest godt over halvparten av boken, men det er som om jeg ikke klarer å trenge inn i den, ikke få den under huden. Jeg måtte slite med den siste boken til Ørstavik også, og jeg føler at jeg sliter litt med Herta Müller. Det trenger ikke være hennes skyld, det kan være jeg som ikke er åpen nok. Kanskje det tar seg inn mot slutten av boka, kanskje Müller krever tid. Jeg har uansett fått lyst til å lese enda en bok av henne.
3 kommentarer:
Det som slår meg med dette utdraget er at det som kjem i fokus ikkje er den dramatiske samtalen, men det hovudpersonen gjer med kaffien. Det ho seier kjem i bakgrunnen og blir på eit vis mindre viktig.
Aina: Jeg vet ikke om jeg er helt enig med deg. Jeg opplever at det viser hvor vanskelig det er for Clara å snakke om dette, hun må liksom komme med det litt sånn tilfeldig henkastet innimellom de praktiske gjøremålene. Sånn sett fremheves samtalen paradoksalt nok ved å skyves i bakgrunnen. Tror det er svært bevisst fra forfatterens side.
Ser ut som om boka er veldig spesielt skrevet ja. Jeg får litt Joyce-følelse av utdraget du har valgt, men så har jeg bare lest The Dead av Joyce, så jeg kan jo være på viddene.
Likte det dramatiske i skildringen av kaffen da. Vannet som slår blemmer, for en utrolig spenstig måte og beskrive koking på. Og at sukkeret river i stykker skummet. Det farga samtalen for meg. Veldig fiffig.
Jeg har tenkt litt på å kanskje lese en av bøkene hennes selv, men må spekulere litt på det. Ser ikke ut som om det er den type bok du hiver deg uti og gafler i deg på en kveld. Sånne bøker må man ha tid til å lese, tror jeg.
Legg inn en kommentar