I forbindelse med DETTE innlegget var det en kommentator som så frem til å høre min mening om første bok i Knausgårds nye og store prosjekt Min kamp. Jeg må imidlertid innrømme at jeg ikke har lest den, sitatet i innlegget fant jeg i en annen blogg og gjenga det fordi jeg syntes det var interessant sammen med utdraget fra Ørstaviks siste bok (som jeg har lest).
Min første tanke da jeg leste om Knausgårds Min kamp, var at er det ikke typisk mannlig forfatter å bryske seg med et sånt kjempeprosjekt. Mannlige forfattere skal liksom være så tøffe, de skal være helter. Det var jeg litt inne på i DETTE innlegget. Men om jeg ikke har lest Knausgårds siste, så har jeg lest OM prosjektet og gjennom omtalen fått mer og mer sans for det. Dristig og spesielt må man vel i hvert fall kunne kalle det, enten man nå mener det positivt eller negativt. Bare å rappe denne tittelen og gjøre den til sin, er flott gjort, synes jeg.
HER kan du lese forfatteren og oversetteren Stian M. Landgaards innlegg på sin blogg om Min Kamp.
4 kommentarer:
All skryt han har fått er helt berettiget. Norges fremste og mest spennende akkurat nå!
Jeg syntes også at Knausgårds prosjekt er spennende.
Og jeg liker skrivestilen som henvender seg direkte til leseren.
En fortrolighet mellom forteller og leser, og ikke en distanse som jeg finner hos Ørstadvik.
Ballets dronning er ikke like interessant på klassefesten ti år etter, selv om den gamle kjolen fremdeles passer.
Jeg har også lest første bind av "Min kamp", holder nå på med annet bind, og jeg skrev noen synspunkter om boken på egen blogg. Det jeg synes er spesielt interessant med prosjektet, er den umulige oppgaven det er å skulle være åndsmenneske samtidig som man skal fylle nåtidens mannsrolle i en småbarnsfamilie. Denne problematikken synes jeg Knausgård belyser på en uovertruffen måte.
Går det an å låne for mye? Knausgård låner av Hitler, av Hamsun, fra livene til sine nærmeste, fra Joyce, fra Proust ...
"Slik hadde det seg at jeg gikk moderne og feministisk rundt i Stockholms gater med en rasende attenhundretallsmann i mitt indre" ...
Når du leser dette omskrevne sitatet av Hamsun, hva tenker du da? Jeg tenker det er grenser for å låne ... Intertekstualitet er bra, men blir det for mye går det på bekostning av forfatterens egen stemme og troverdighet.
Legg inn en kommentar