Jeg kan ikke gå tur på vanlig måte her i Berlin, og det savner jeg. Det blir delvis kompensert ved at jeg sykler mye. I dag morges gikk jeg meg imidlertid en tur i nærområdet. I innlegget "Bokforbud" (to innlegg nedenfor) skrev jeg om de mange små minnesmerkene man finner rundt om i Berlin. Mindre enn det jeg kom over i dag, kan ikke et minnesmerke bli. Først holdt jeg på å gå forbi de to små blanke feltene på fortauet, jeg tenkte at det bare var markeringer for en eller annen teknisk installasjon. Men nysgjerrig som jeg er, kastet jeg et blikk ned idet jeg passerte.
I dette huset bodde det altså en gang et jødisk ektepar i begynnelsen av sekstiårene, Erna og Albert Lewitt. I mars 1943 ble først hun deportert og drept i Auschwitz. Fjorten dager senere led ektemannen samme skjebne i konsentrasjonsleiren Theresienstadt. Tenk hvordan de må ha hatt det før dette skjedde, i et diktatur hvor trakassering av jøder var offentlig politikk, tenk hvordan han må ha hatt det i de to ukene han satt alene igjen og ventet på det uunngåelige.
Mange år senere fikk de sitt minnesmerke utenfor gården hvor de bodde, i form av to små messingplaketter på fortauet, som skinner som gull i morgensolen. Jeg blir nesten på grinern av sånt. Sånne små minnesmerker gjør nesten større inntrykk på meg enn de store. Enkeltskjebnene blir så tydelige.
8 kommentarer:
Gripende!
Så sant! Jeg vil til Barlin. Det kan vel la seg ordne?
Så oppmuntrende, at det finnes mennesker som "bryr seg om", så mye at de legger minnesmerker ned i brusteinen, og at mennesker er så nysgjerrig at de stopper opp, leser og skriver om dem, så jeg får vite om dem, og blir oppmuntret, fordi noen virkelig bryr seg i en ellers ofte kald verden.
livetleker: Det kan du vel. Du er jo vant til å være i Tyskland du.
Takk for denne posten! Veldig fint. Pussig nok ble dette fenomenet nevnt i programmet 'Verdibørsen' på P2 i dag. Fenomenet kalles visst "snublesteiner"; det er visst en tysk kunstner som har funnet på dette med å legge ned slike plaketter i fortauet, og nå skal det samme gjøres i Calmeyergaten i Oslo, der det bodde noen jøder som ble sendt til sin død i leirene. Det er allerede gjort i mange tyske byer og i andre land. Slik sikres den kollektive hukommelse. Og når man ferdes rundt i Berlin, oppdager man at tyskerne ikke feier fortiden under teppet, ingenting forties. Veldig bra.
anonym: Meget interessant. Takk.
Slike små minnesmerker er viktige. Slik at vi ikke glemmer.
Legg inn en kommentar