En bok, et utdrag

Livets lys av Halldór Kiljan Laxness handler om gutten Olafur Karason Ljosvikingur, som fører en mildt sagt miserabel tilværelse som legdebarn på gården Fotur under Fotafotur. Slik begynner boka:

«Han står i fjæra under gården sammen med en tjeld og en pist og ser på bølgedraget. Kanskje skulker han arbeidet. Han er et legdebarn, derfor er det som lever i ham en verden for seg, et annet blod, uten slektskap med de andre. Han er ikke en del av noe, men står utenfor, og ofte er det tomt omkring ham, og det er lenge siden lengselen våknet i ham etter en uforklarlig trøst.»

En uforklarlig trøst finner han i en religiøs åpenbaring, da Gud manifesterer seg for ham en dag ute i naturen.
«’Gud, gud, gud,’ sa han og skalv av kjærlighet og ærbødighet, kysset jorda og grov fingrene ned i grasvorden. Han hadde en sterk følelse av velvære også etter at han begynte å komme til seg selv; han ble liggende, lå stille i ekstase og kjente det som det aldri mer kunne falle noen skygge over hans liv.»

Så vel går det dessverre ikke; prøvelsene står i kø. Han må slite og trelle på gården, tynnkledd i kulda, og blir i tillegg direkte mishandlet med juling og knapp kost. Etter et sammenbrudd blir han sengeliggende og har det brukbart en stund, men så:

«Men etter som det led på, søkte hjertelaget det gamle genget på ny, og folk sa høyt og tydelig hva de mente om denne legdeungen som lå her og fordøyde og innbilte seg at han var syk, mens andre måtte trelle for ham. Husfruen Kamilla skrev til far hans i en by langt borte og ville ha større bidrag. Så begynte gutten å gå oppe og bar vann igjen. Han hadde ofte ulidelig hodeverk, men ingen ville høre på sykdomssnakk lenger; det var vår snart og nok å ta seg til - spa ut hardtråkket møkk av sauefjøset, breie den over jordene, knuse den. Han hadde nesten aldri ro til samvær med guddommen.»

Det eneste lysstreifet utenom troen, er hangen til bok og skrift og et brennende ønske om å bli skald. Han lærer å lese og skrive, men bøker er det knapt med. En bok han klarer å tuske til seg og bærer som en skatt på brystet under klærne, blir tatt fra ham når han skal skifte undertøy etter vinteren (!). «Nei nå mener jeg,» sa fostermora. «Herren være meg nådig. Hva er det for faenskap han har innpå kroppen? [...] Hvem har gitt deg denne boka? [...] Legg denne faenskapen under gryta, og det straks.»

Hans forsøk på å dikte blir ikke møtt med blidere øyne. «Da kvelden kom, hadde alle hørt visa. De kastet seg over skalden alle som en; hver på sitt vis. ’Jaså, så den vesle snørrungen har begynt med skittprat alt,’ sa brødrene. [...] ’Han bare later som han har diktet det,’ sa ungjenta Jana, ’han har nok bare hørt det et eller annet sted og stjålet det.’»

Forfatteren har sine ord i behold: «Ja, det er vanskelig å være dikter ved det ytterste hav.»

Helsa blir bare verre, og til slutt vil de ikke ha den pleietrengende og uproduktive legdegutten på gården lenger. Flyttemannen Reimar kommer og henter ham, og frakter ham vekk på en båre spent mellom to hester. Ferden opp i den islandske fjellheimen gjør sjuklingen fra seg av angst. Han er sikker på at båra skal velte når som helst, og er overbevist om at han vil være død før de når opp på høyfjellet.
Men Reimar flyttemann har hørt «at sjukingen hadde gaver for diktekunst», og begynner å deklamere så mye vidunderlig poesi at Olafur glemmer all frykt.

«Du er da ikke skald?» sa han omsider.
«Å, det fins vel knapt skalder som er oftere på folketunge, min venn,» svarte Reimar skald. «Spør kvinnfolkene i Svidinsvik! Hele fire rimeflokker kan jeg vedgå meg, med forlov, min venn - Rimer om Memrok og Kalibab, Rimer om Nagel og Apagitta, Rimer om Engilråd Samseyardronning og Rimer om Rokkefor og Kamenber - foruten all nåtidspoesien, slikt som over tjue bryllupsdikt, femti minnedikt, som jeg aldri lar gå for under femogsytti øre stykket, og bort imot to hundre kjærlighetsdikt til gutter og jenter, i andres navn, og da har
jeg ikke nevnt personlige dikt som jeg har laget rett ut av hjertet, om utroskap i Svidinsvik for eksempel, om ulykker, tobakksmangel, fyll og slik bortetter. Sist, men ikke minst, er jeg så fri, min venn, å nevne mindre diktninger, som for eksempel hesteviser, sjømannsviser, viser om lekre saker, nidviser, liderlige viser, barnerim, bakvendte viser, kunstferdige viser og viser laget på stående fot. Ja, jeg tror nok jeg kan si jeg har klemt sanggudinna til skambeinet, gutt.»

Halldór Kiljan Laxness: Livets lys
Oversatt av Wilhelm Kaurin

Den norske Wikipedia-artikkelen om Laxness finnes HER.
Laxness (1902-1998) var selv fra tidlig alder av fast bestemt på å bli forfatter. Han mottok nobelprisen i litteratur i 1955, og er blitt betegnet som «den siste nasjonalskald».
I 1923 konverterte han til katolisismen og tok mellomnavnet Kiljan etter den irske martyren St. Kilian. Sitt forhold til troen og den katolske kirke har han beskrevet i romanen Den store væver fra Kashmir, som ble utgitt i Norge i dansk oversettelse i 1975.