Purkene snudde seg

Nå leser også jeg Kjersti Rorgemoens Purkene snudde seg. Av en eller annen grunn har jeg merket meg denne boka fra fjorårets bokhøst. Det skyldes vel ganske enkelt at den har fått mye omtale, både i mediene og i bloggverdenen. Blant annet også i den lokale presse her på mine kanter, siden Rorgemoen er telemarking.

Stilen minner både om Ravatn og Lindkvist, og kanskje er det ikke tilfeldig, i hvert fall kjenner Ravatn og Rorgemoen hverandre. Likevel er alle disse tre unge damene forskjellige nok til å ha sitt eget grep. Og de er så herlig fandenivoldske og humoristiske. For tiden foretrekker jeg dem, fremfor unge mannlige forfattere og karsligheten deres. Guttene skal tøffe seg så veldig (og det er ikke nødvendigvis Knausgård jeg tenker på). Jeg synes jeg finner mye mer av underfundighet og gode observasjoner hos jentene, uten at jeg dermed skal påberope meg annet enn min egen svært begrensede oversikt.

Baksideteksten til Purkene snudde seg lyder slik:

«Purkene snudde seg er Magda Bekk sine notat frå livet som Magda Bekk. Notata består av ei rekkje episodar, anekdotar og minne: om å bli fridd til i det offentlege rom, om den villeiande begeistringa for hesten Kloke-Hans, om eit forstemmande forsøk på å gå på dansekurs, om ei kort karriere som sjåfør på bokbussen og om oppvekst og frilansarbeid på ein svinefarm. Men mest av alt er Purkene snudde seg driven fram av hovudpersonen si særmerkte oppleving og vurdering av verda: skeptisk, analytisk og svært vittig.»