Tirsdag 23. februar 2010

På en liten handletur før arbeidstid i dag stakk jeg så vidt nesen inn i en bokhandel i anledning mammutsalget. Men jeg har ikke noe forhold til mammut i år, de bøkene jeg skal lese fremover, har jeg allerede, og jeg tror ikke det er noe i årets mammut som omfattes av min samle-plan. Ikke var jeg i handlehumør heller; jeg skulle hjem og jobbe. Derimot var det bøker fra utlandet, seks stykker, til meg i postboksen i dag. Disse havner på listen over erverede bøker i år (til venstre) bare som tall, fordi jeg skal bruke dem i forbindelse med et nytt bokprosjekt (som oftest trenger man bøker for å lage bøker). Og egne bokprosjekter snakker jeg ikke om, av flere grunner, for det første er jeg redd for at andre skal rappe ideene mine, for det andre er det jo ikke sikkert det blir noe av. Men prosjektet er antatt både av forlag og bokklubb, og det pleier å bli noe av det jeg begynner på, så det går vel forhåpentligvis bra denne gangen også. Men det er en alvorlig sak å lage bøker som barn skal le av, tro ikke annet. Jobb er jobb.

Med lesingen går det tregt. Jeg vil ikke akkurat si at jeg sliter med Klima, men jeg kjeder meg litt. Han kverner i vei på forholdet til henholdsvis elskerinnen og konen, men det blir liksom det samme hele tiden. Og så er det litt gatefeiing og litt Kafka innimellom, men jeg ser frem til å bli ferdig med Kjærlighet og søppel. Likevel er det nok en bok jeg kommer til å være glad for å ha lest, for jeg vil gjerne ha en bok av Klima i min litterære erfaringsballast.

Apropos innlegget «Klavikulære og andre problemer» (to innlegg nedenfor) slår det meg at det er knapt noe som avstedkommer så stor interesse, i hvert fall målt i antall kommentarer, her i bloggen som oversetterspørsmål. Når det gjelder den lille detaljen jeg tar for meg i innlegget, får man kanskje inntrykk av at en oversetter ser problemer overalt, og gnikker og gnukker på den enkleste formulering. Sånn er det selvsagt ikke. Angående denne konkrete boken tilbakelegger jeg opptil tyve sider på en god dag. Da er det ikke mye tid til grubling, og ikke behov for det heller, fordi teksten ikke er noen stor utfordring og fordi jeg har lang erfaring i å oversette fra svensk. Når jeg sier at teksten ikke er noen stor utfordring, så mener jeg ikke at ikke oversettelse i seg selv er en stor utfordring. En god oversetter undervurderer aldri en tekst, man må aldri gå på akkord med kvaliteten. På den annen side er det selvsagt stor forskjell på litterære tekster; mange krever mye grubling og fikling, omfattende research, etc. Jeg sammenligner av og til oversetteryrket med legeyrket; de fleste av oss er helt vanlige allmennpraktikere, men så har vi også tungvekterne, spesialistene, hjerne- og hjertekirurgene, som høster priser og blir kjente navn. Jeg betrakter meg selv som en typisk allmennpraktiker, og jeg kjenner mine begrensninger, selv om jeg ofte drømmer om større litterære utfordringer enn krim og underholdning, som jeg stort sett oversetter. Paradoksalt nok er det imidlertid det man tjener best på som oversetter, siden det er snakk om akkordarbeid.

Hvorvidt oversettelse er lett eller vanskelig, er avhengig av øynene som ser, men selvsagt også av tekstens beskaffenhet. Noen tekster er de facto enklere enn andre, samtidig må - som sagt - ingen tekst undervurderes. Selv i en mainstream svensk krim lurer de falske vennene, mange av dem knapt synlige på vannflaten.

I det nyeste innlegget i «klesbloggen» min, som du finner HER, er jeg i et PS også inne på et oversetterproblem, nemlig det engelske «cottage». Boken jeg omtaler der, Hertugen av Bedfords bok om snobber, inneholder følgende setning: «Jeg vil alltid foretrekke å kose meg i en varm hytte fremfor å fryse i et slotts kolde korridorer.» Jeg går ut fra at det på engelsk har stått «cottage». Problemet her er at vi ikke har noe tilsvarende arkitektonisk begrep på norsk. En norsk hytte er noe helt annet enn en engelsk cottage, som er en landlig enebolig med noen bestemte karakteristika.

Men nå må jeg jobbe. Ikke oversette i dag, men finpusse på et manus. Det gjelder en bok jeg selv har skrevet, faktisk, eller rettere sagt vært ghost writer for, i en sjanger jeg aldri før har prøvd meg på (dokumentar), men som ble antatt av to store forlag og kommer ut på ett av dem til høsten. Utrolig morsomt. Jeg føler meg som en debutant. Mer om det siden.