DEN Hambro

Stortingspresident C.J. Hambro på sokkel i Studenterlunden, skuende mot Stortinget. Eget foto.



En av kommentatorene roter litt med Hambroene i en kommentar til innlegget "Ett verk, to oversettere" to innlegg nedenfor. Det var ikke DEN Hambro som hadde oversatt Beckett, men en av sønnene, som en annen kommentator gjør oppmerksom på. DEN Hambro var Carl Joachim Hambro (1885-1964), politiker, journalist, forfatter, litteraturkritiker, oversetter. På Stortinget fra 1919 til 1957 (!), de fleste årene som stortings- eller odelstingspresident. Men også en meget aktiv oversetter. (Siden vi er midt i tiden for sentrale datoer fra annen verdenskrig, kan det i parentes nevnes at det var Hambros fortjeneste at kongefamilien kom seg unna tyskerne da Norge ble okkupert.)

Flere av sønnene var også oversettere, den mest markante het det samme som faren, Carl Joachim Hambro (1914-1985), filolog, skolemann og kjent oversetter, formann i Norsk Oversetterforening 1961-65. Og det er han som nevnes i innlegget om Beckett.

Men la oss nå se på hva en annen sønn, juristen og journalisten Johan Hambro (og jammen var han ikke oversetter han også) sier om faren i biografien han utga om ham i 1985:


«Oversettelser kom fra hans hånd i en uopphørlig strøm. Han begynte da han var tyve år gammel, i de neste 35 år gikk det med akselererende fart. Alltid fant han tid til dette arbeidet. Det kjentes ofte som et tungt åk, til tider gav det ham en særlig glede, og det ble ikke sjelden kritisert. Blant gledene var hans oversettelser av Dickens - blant dem den første norske utgave av David Copperfield og hans yndling Pickwick Klubben. Som ung mann hadde han utgitt flere av Kiplings dikt på norsk. I slutten av 1920-årene gav han seg i kast med en langt større oppgave - Kiplings romaner og fortellinger i seks bind som forelå i 1929. Det var noe ved Kipling og hans India som appellerte til eventyrlysten i CJH. Vanskelig som oppgaven var, frydet han seg over den - og mobiliserte alle sønner til studier av anglo-indiske og andre ordbøker så de i ung alder ble fortrolige med Universitetsbiblioteket og oppslagsverkene der. Han oversatte for mange forskjellige forlag - engelsk, amerikansk, fransk litteratur, H.G. Wells, Sinclair Lewis, Victor Hugo. De gav levebrødet, det var den borgerlige beskjeftigelse. Han oversatte høyverdig litteratur og han tok den mindre lødige når nødvendigheten krevet det. I en klasse for seg selv var en serie bøker som noen vil kalle høyverdige, andre verdiløse underholdningsbøker. Gjennom en årrekke led CJH av noe han selv nærmest betraktet som en hemmelig last, og han hadde den sorteste samvittighet når han hengav seg til den. Denne lasten var kriminalbøker som han leste med gutteaktig begeistring. Mange som kjente hemmeligheten, undret seg over at han kunne passe denne lasten inn i sin døgnrytme. Forklaringen var vel at han leste dem med en slik utrolig fart at de tok lite av hans tid. Det skyldtes også at de for ham var nesten like god avspenning som søvn. Var han dødstrett, kunne et kvarters søvn - eller en halvtime med en god røverbok - gjøre ham utrett og opplagt. Takket være denne lasten sikret han seg eneretten til, og introduserte dermed på det norske marked, en av mestrene i denne genre - den belgisk-franske forfatter Georges Simenon. CJH oversatte et stort antall av hans bøker, men først under psevdonym så hemmeligheten skulle bli bevart - og ikke gi støtet til enda mer kritikk over måten han tjente sitt levebrød på. CJH oppdaget Simenon da han ennå var nokså ukjent også i Frankrike. Under et opphold i Paris kjøpte han, uten å ane konsekvensene, en tilfeldig valgt kriminalroman - Simenons Pietre le Letton. Han falt fullstendig, skrev til Simenon og sikret seg retten for hans neste seks bøker. Denne første kontakt mellom dem førte til et langvarig vennskap. Neste gang CJH skulle til Paris, varslet han Simenon på forhånd for å kunne treffe ham, han ville vite mer om denne eiendommelige forfatteren. Han hadde bare én dag, og som vanlig skulle han på teater med tanke på Det Nye. Simenon kom bilende inn til Paris for å møte CJH, han kunne først komme om kvelden, så de ble enige om å sees i teatret. Simenon ble forsinket, de traff hverandre i første mellomakt - og kontakten var så momentan at de ble enige om å sløyfe resten av forestillingen. CJH inviterte Simenon til middag, men de følte begge at samtale var all den stimulans de trengte. Så ble de to gående gatelangs ved Seinen til klokken tre om natten.»

Johan Hambro: C.J. Hambro. Liv og drøm.
Aschehoug 1985.