Lesetanker på en lørdag

Jeg skrev for noen dager siden at jeg ikke visste hva jeg skulle lese, og at jeg ventet på at neste bok skulle "komme til meg". Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver det i anførselstegn, kanskje for ikke å gi inntrykk av at jeg tror det ligger noe overnaturlig bak. Men det er uinteressant for meg om det ligger noe bak eller ikke - faktum er at bøker ofte dukker opp og fanger min oppmerksomhet på uforklarlig vis.

Det innebærer kanskje, tror jeg, at man på en måte gir seg over til lesingen og lar den bestemme. Det igjen innebærer at man stiller seg åpen for innfall, assosiasjoner og tilfeldigheter som kanskje ikke er tilfeldigheter, men en form for synkronitet - jeg vet ikke. Da jeg nå nylig skrev at jeg ventet på at neste bok skulle komme til meg, tok det ikke lang tid før den gjorde det. Det tok faktisk bare noen minutter. Boken lå nemlig foran meg på skrivebordet, og det var Gabriel Moros 365 dager med Ludwig Wittgenstein. Det var Kirsten i bloggen Gjennom ordene som hadde tipset meg om den, og jeg hadde lånt den på biblioteket. Hva er så merkelig med å lese en bok man har lånt på biblioteket, tenker noen kanskje. Poenget er at akkurat denne boken hadde festet seg i oppmerksomheten, og så kan man spørre seg om hvorfor det. For det andre låner jeg langt flere bøker på biblioteket enn jeg leser - det hender at jeg tar med meg en stor bunke hjem for bare å smake på de fleste av dem og returnere dem ulest. Jeg kunne ha valgt så mye annet, men jeg valgte altså akkurat denne. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg tror ikke det var tilfeldig.

For eksempel viste det seg at jeg hadde hele fem bøker av Wittgenstein, altså må jeg ha interessert meg for ham. Jeg må altså ha en slumrende interesse for Wittgenstein. Når jeg ikke husket at jeg hadde interessert meg for ham, kan det nok være fordi Wittgenstein er en svært vanskelig materie, og at jeg kanskje, den gangen jeg interesserte meg for ham, syntes at jeg ikke skjønte noe som helst. Å si at jeg nå skjønner noe av Wittgenstein etter å ha lest Moros bok, er for drøyt å si, men nå vet jeg atskillig mer om Wittgenstein enn før og kan kanskje på en måte gå så langt som til å si at jeg har fått en slags fortrolighet med ham. Jeg kan ikke skjønne annet enn at Moros bok må være den ideelle innføring i Wittgenstein fordi den er så upretensiøs og tilgjengelig på den måten at en ukyndig leser nærmest stiller likt med forfatteren når han begynner sin utforskning av Wittgenstein. Forfatteren stiller for eksempel flere steder også spørsmålstegn ved sin egen tolkning, innrømmer sin egen usikkerhet, etc. Meget sympatisk. Dette er ikke en filosofisk fagbok, men en forfatters forsøk på å skrive et portrett av mennesket og filosofen Wittgenstein.

Da denne boken "kom til meg" (med eller uten anførselstegn), hadde jeg nylig lest Mine priser av Thomas Bernhard. Jeg vet ikke hva som fikk meg til å lese denne boken, bortsett fra at Bernhard hører til en av de forfatterne som er aktivt til stede i min bevissthet, men uten at jeg har lest noen av de bøkene jeg har av ham (Gamle mestere, pluss en til som jeg ikke husker).
Nå leser jeg en bok av Bernhard som heter Wittgensteins nevø. Det er med andre ord en forbindelse mellom Bernard og Wittgenstein. Det kommer også til uttrykk i Moros bok, som innledes slik:

Wien, sommeren 1999
Jeg sitter på Cagé Bräunerhof i Wien. Det er ikke mange andre gjester tilstede så tidlig på morgenen. Jeg vinker på en kelner. Han ser meg og gjør tegn til å komme. Jeg sier at jeg ønsker en kaffe Melange. Han nikker og forsinner nesten like fort som han kom. Til denne caféen gikk Thomas Bernhard jevnlig i mange år. Det er han som er grunnen til at jeg er her. I går kjøpte jeg et kort som viser Bernhard sittende på Café Brünerhof. Det første jeg gjorde i det jeg kom inn, var å prøve å sette meg nøyaktig der Bernhard satt. Jeg tror jeg har funnet riktig plass. Foran meg står et rektangulært marmorbord. Nå kommer kelneren. Han gir meg et brett med kaffe, sukker og et glass vann. Jeg lener meg rolig tilbake i den myke sofaen som strekker seg nedover hele langsiden. Jeg lukker øynene og bare er. Så kommer jeg til å tenke på noe Bernhard en gang sa om Wittgenstein. Bernhard hadde blitt spurt av en forlegger om ikke han kunne skrive noe om Wittgenstein. Etter å ha tenkt over spørsmålet, forklarte Bernhard i et brev hvor vanskelig han syntes det var å skulle skrive noe om mennesket Wittgenstein og hans filosofi. For Bernhard er Wittgenstein en poetisk hjerne. Og å skrive om ham ville være som å skrive om seg selv. Han stiller spørsmålet: Er det mulig å skrive om Wittgenstein uten å ødelegge seg selv? Men Bernhard klarer ikke å besvare spørsmålet og konkluderer: "Altså kan jeg ikke skrive om ham."

Moro forstår Bernhard. Også Moro finner det svært vanskelig å skrive om Wittgenstein. Han har mest lyst til å tie, sier han. Bare lese og betrakte, ikke analysere og rive ned. Hvor fører disse tankene meg? spør han. Han må tydeligvis ha kommet til en annen konklusjon enn Bernhard, siden han rent faktisk skriver en bok om Wittgenstein. En bok hvor jeg tror at man kommer Wittgenstein nærmere enn i svært mange andre bøker om Wittgenstein, enda jeg ikke har lest andre bøker om Wittgenstein enn denne.

Jeg kan fortsatt ikke gi noe svar på hvorfor bøker kommer til meg, men jeg elsker å gi meg hen til lesingen, la meg lede av den, la lesingen føre meg dit den vil - eller kanskje dit jeg ubevisst selv vil. Når man leser på denne måten, føles det ikke lenger plagsomt, slik det er for noen lesere, at det finnes så enormt mange bøker i verden og at det er så mye man aldri vil få lest, fordi man føler at man har sin egen meningsfylte vei i lesingen. Og det blir man en lykkelig leser av, i hvert fall gjør jeg det.