Ferdig med Thomas Bernhards Gamle mestere. Bernhard er et navn jeg lenge har hatt i bevisstheten, men ikke lest. Nå har jeg plutselig lest tre bøker av ham; Mine priser, Wittgensteins nevø og Gamle mestere. Og jeg kommer garantert til både å anskaffe og lese mer av ham.
Forleden dag fikk jeg beskjed (SMS) fra biblioteket om at Mamma vet ikke hva som er deilig av Ina Åsheim, som jeg hadde bestilt, hadde kommet. På tide med noe nytt og norsk igjen. Jeg er blitt nysgjerrig på denne boka gjennom omtaler og fordi forfatteren er her fra hjembyen, om enn helt ukjent for meg. Jeg har bare så vidt begynt på den, igjen registrerer jeg at korttekster er veldig in nå. Sammenhengen i disse korttekstene gjør at boka omtales som en roman. Jeg liker korttekster, enten de henger sammen og utgjør en tematisk helhet eller ikke, som jeg har vært inne på i andre innlegg nylig synes jeg det er befriende som leser å slippe unna fortellingen, den episke tvangstrøya som må gå fra A til B. Forlagets omtale av boka HER.
Hver gang jeg er på biblioteket tar jeg en titt i hylla for nyheter. Denne gangen tok jeg med meg Stendhals Selvopptatte memoarer, og Daniel Kehlmanns Berømmelse. Den første fenget med en gang, den andre ikke. Kehlmanns bok betegnes på forsiden som «Ny, intens bok av forfatteren til suksessen Oppmålingen av verden». Den har jeg ikke lest, men lurer på om jeg har den. Kanskje ikke den heller fenget, og at jeg bare la den fra meg i sin tid?
Stendhal, derimot, kommer jeg nok til å lese. Stendhal blir bare mer og mer anerkjent, har jeg inntrykk av, og det betones at han var forut for sin tid. «Jeg er aldeles overbevist om at eneste motgift som kan få leseren til å glemme de evinnelige Jeg som forfatteren kommer til å skrive, er fullkommen oppriktighet. Vil jeg ha mot til å fortelle om ydmykende ting uten å redde dem med endeløse forord? Jeg håper det.»
Dette kunne vel nesten Knausgård ha skrevet?
Jeg har forresten ikke lest Knausgård ennå, bare til en viss grad fulgt med i debatten. Ingenting av det jeg har lest om eller fra Knausgårds bøker har jeg gitt meg spesielt lyst til å lese dem, og jeg lar meg ikke bevege av moter og trender når det gjelder lesing.
5 kommentarer:
Eg har no lese dei så langt utkomne banda av 'Min kamp', samt halvparten av 'Selvopptatte memoarer'. Vil for så vidt anbefale begge delar, men Stendhal er klart mest overkomeleg med sine knappe 150 sider. Det er elles herleg å lese noko så autentisk, om dei franske salongane og intrigane under revolusjonsperioden. Og omsetjinga er god, i den grad at ein ikkje eigentleg tenker over at teksten ikkje er originalspråkleg.
Trender og motefenomener og mediehype i litteraturen skal man ganske riktig gi blaffen i.
Men her er et tips hvis du er inne i en periode med nyere norsk litteratur: Prøv den underfundige, lille boken til Johann Grip, "Den korte veien hjem", fra 2005. Vel verdt et besøk, ikke minst pga. språket, og handlingen som er lagt til Värmland.
Aina: Så morsomt at du også leser Stendhal nå. Jeg har bare bladd litt i den foreløpig, men nok til å dele ditt inntrykk av den. Skal straks gå i gang med den på ordentlig. Tenker forresten på deg i forbindelse med en annen bok jeg leser nå, Edvard Hoems "Faderen", om Peder Bjørnson, faren til Bjørnstjerne. Svært velskrevet, og et veldig interessant historisk tidsbilde fra 1800-tallets Norge. Jeg lærer mer historie av denne boka enn jeg gjorde i historietimene på skolen.
Anonym: Takk for tipset. Jeg skal ta en titt på Grips bok.
Vil du ikke dele noen av tankene dine om Bernhard? Jeg leste og skrev litt om 'Gamle mester' rundt påske: http://www.blogger.com/post-edit.g?blogID=9050923975478922206&postID=1320227346341259587, men er ydmyk med hensyn til hva det er å si om boken!
thauke2: Jeg skal se på saken.
Legg inn en kommentar