Ord for dagen

Most people are other people. Their thoughts are someone elses opinions, their lives a mimicry, their passions a quotation.

Oscar Wilde

I skyggen av fortiden

Jeg er i Berlin for tiden, og i dag har jeg vært på Hitler-utstillingen i Deutsches Historisches Museum: "Hitler und die Deutschen. Volksgemeinschaft und Verbrechen" (Hitler og tyskerne. Nasjonalt fellesskap og forbrytelser (el. ugjerninger). Rett utstilling på rett plass - det er en historisk utstilling, i den forstand at slik utstilling om Hitler og hans forhold til det tyske folk, og omvendt, aldri har vært vist før. Den har vakt oppmerksomhet langt utenfor Tysklands grenser, og har også vært omtalt i norske medier. Utstillingen spenner fra Hitlers spede debut som politiker, fremveksten av nasjonalsosialismen, 2. verdenskrig og frem til i dag. Tyskerne er nemlig ikke ferdig med Hitler, og blir det formodentlig aldri. Eller som det står i museets egen omtale:

"Auch 65 Jahre nach dem Ende des Zweiten Weltkriegs bleiben Hitler und der Nationalsozialismus brisante Themen. Jede Generation stellt sich ähnliche Fragen:
Wie war Hitler möglich? Wie konnten Hitler und der Nationalsozialismus, die für Krieg, Verbrechen und Völkermord verantwortlich waren, bis zum Schluss auf eine breite Akzeptanz in Deutschland bauen? Warum waren viele Deutsche bereit, ihr Handeln auf den »Führer« auszurichten und somit die NS-Diktatur aktiv zu unterstützen?"

Ja, hvordan var dette mulig? Hvordan kunne et helt folk la seg forføre av en forbryterbande? Svaret er selvsagt meget komplekst, en vesentlig del av det ligger i behovet for "en sterk mann" etter 1. verdenskrig, keiserdømmets undergang og Weimar-republikken. Tyskerne led nød, i den grad at mennesker døde av sult. Hitler skapte orden og ga sosial trygghet. Men til en grusom pris ...

Som sagt: Hverken tyskerne (eller vi) blir noen gang ferdig med Hitler. Utstillingens siste avdeling har da også tittelen "Hitler und kein Ende" og handler om Hitler i etterkrigstidens tyske medier og tysk kunst. Blant annet har han prydet flere titalls forsider av nyhets- og aktualitetsmagasinet Der Spiegel i forskjellige sammenhenger. I dette rommet ble det også vist flere filmer som parodierer Hitler. Jeg gjengir en av dem "HER, Walter Moers "Ich hock' in meinem Bonker"", en animert film med Hitler og hans hund Blondi, alene igjen i førerbunkeren i et utbombet Berlin (beklager reklamen før filmsnutten). Et kor oppfordrer Hitler til å overgi seg, men han gjentar som et mantra at han overgir seg aldri.

Det føltes ikke godt å sitte å le av dette, med all den grusomhet og elendighet som preget de andre rommene i utstillingen - man kan trygt si at humor ikke var tema i utstillingen som sådan. Men lo gjorde jeg, om enn så diskré som mulig. Her er filmteksten på både tysk og engelsk (en liten oversetterbemerkning: ”Sau” betyr ikke ”sau” på tysk, men ”grisepurke” (etymologisk formodentlig i slekt med vårt "sugge".) Som skjellsord tilsvarer det med andre ord det norske ”svin”. ”Nazisau” = ”nazisvin”. Men "sau" er langt oftere brukt på tysk enn "svin" er på norsk.

Ich hock in meinem Bunker mitten in Berlin

Ich habe Blausäurekapseln und genug Benzin

Die Luftwaffe ist futsch, die Marine, das Heer

Der zweite Weltkrieg macht keinen Spass mehr

Kapitulation nä, da halt ich nix davon

Ich habe über mir drei Meter Stahlbeton

Kapitulation Nee Nee

Mir bleibt noch Blondie und ne Flasche Chantré.

Adolf du alte Nazisau

Kapitulier doch endlich

Das habt ihr euch so gedacht, dass ich kapituliere!

Ich kapituliere niemals!

Ich bin mit 53 Ländern im Kriegszustand

Und die Bomben nicht auf Engeland sondern Deutschland

Diese alliierten Bomberverbände nerven

Weil die nicht nur Bomben sondern Bombenteppiche werfen

Keiner hört mehr auf mich jeder macht was er will

Und hinter allem steckt dieser Churchill

Das tut weh, das tut weh, ich steh allein

da mit Blondie und ner Flasche Chantré.

Adolf du alte Nazisau

Kapitulier doch endlich

Nein, ich kapituliere nicht!

Ich kapituliere niemals!

Das kommt öberhaupt nöcht in die Töte, dass sich der Churchill

hinterher noch ins Fäustchen lacht!

Nein, dieser Churchill! Ich kapituliere nicht! Ich kapituliere niemals!

Also sowas! Ist ja gut Blondie! Ja wir kapitulieren nicht!

Nein keine Angst, nein wir werden den Krieg vielleichtsogar noch gewinnen!

Denke schon. Bin noch ganz zuversichtlich.

Eigentlich.

Ach, jetzt kommt der Abspann.Walter Moers… Mhm… Soso.

Halt – dassja viel zu schnell! Mach do nomal zuröck! Halt!

m… ist ja alles auf englisch.. komisch.

GFP: Großer Führerbunker… wahrscheinlich falsch geschrieben.


English Lyrics:

Berlin 1945. The world is burning, Germany is lying in ashes and Japan isnt

doing well anymore either. But one person isnt giving up.

There’s still light in the Führerbunker…

I’m sitting in my bunker in the middle of berlin

I’ve got cyonide caps and plenty gasoline

The Luftwaffe is kaputt, the Messerschmidts are far

The second World War isn’t fun anymore.

Surrender – nope, that’s not my cup of tea

I’ve got tons of concrete protecting me

No, surrender, Nein

Cause I’ve got Blondie and a bottle of Wine.

“Adolf, you bloody nazi pig

will you finally capitulate”

Me give up? Not in your wildest dreams!

I will never give up! Fuck!

I’m in state of war with 53 countries

and the bombs not on England but on Germany

these aliied bomber formations are nerving

because there throwing not bombs but bomb carpets

Nobody listens to me, everybody does what they want

and behind everything is this Churchill guy

that hurts, that hurts, I’m standing alone

with Blondie and a bottle of Chantré

“Adolf, you bloody nazi pid

will you finally capitulate”

No, I capitulate not!

I never capitulate!
No fucking way at all that Churchill

should laugh up his sleeves in the end!

No, this Churchill guy! I capitulate not! I never capitulate!

Well, I never! There, there, Blondie. Yes, we won’t capitulate!

No, fear not, we still might even win the war!

Think so. I’m still quite confident.

Actually.

Ah, now there’s the end credits.

Walter Moers… Mhm… I see.

Stop – that’s much too fast! Make it rewind! Stop!

that’s all in english… strange.

GFP: Great Führerbunker… probably misspelled.

Taterpigen

Jeg leser Aina Bassos bok av året; Fange 59. Taterpige. Det føltes alltid litt skummelt å lese en bok av noen man kjenner, selv om det i dette tilfellet "bare" er et bloggbekjentskap. Vil man klare å si sin ærlige mening da? Nå vel, ærlighet kan jo anta mange former, også diplomatiske. Jeg ble likevel litt lettet da dette var en bok som rev meg som leser med fra første stund, i mine øyne et kriterium på kvalitet, og for meg dessuten langt på vei en nødvendighet for at jeg skal gidde å bruke tid på akkurat den boken fremfor utallige andre.
Aina Basso er historiker av utdannelse, og henter sitt litterære råstoff fra historiske arkiver. Det kan være farlig, det kan lett ende opp med usynlige "Obs: research" i margen. Skal det lykkes som litteratur, må det løftes ut av det faglige, ut av arkivene, og ... ja, gjøres til litteratur. Det vil i dette tilfellet si at historikeren må være mer forfatter enn historiker. Og det lykkes Aina Basso med. Man kan godt si at hun rir to hester, men det er greit når resultatet blir så litterært og kunstnerisk vellykket som her. Om hennes forrige bok, debutboken Ingen må vite, sa en anmelder følgende: "Romanen nærmer seg poesien [...] Basso har en imponerende følsomhet i måten hun forteller historien på." Det gjelder også årets bok om taterjenta. Også den har en slags collageaktig oppbygning, der korte fortellende tekster både i nåtid og tilbakeskuende på jentas taterliv veksler med sitater fra historiske arkiver, de sistnevnte akkurat så få og velvalgte at de går naturlig inn i helheten.
Collagen bindes naturlig sammen av et imponerende litterært driv, med beskrivelser så sylskarpe og tydelige at vi ser mennesker, hus og landskap for oss, og samtidig med en vàr poesi som gjør det hele så utrolig vakkert. Bare denne beskrivelsen av et vann i vårløsningen: "Innsjøen er stor, vidar og strekker seg til alle kantar. Isen har losna. No ligg han grønleg glatt, oppsprokken, med vatnet sigande innover seg, ikkje ein del av han lenger tørr."
Basso kan kunsten å si akkurat nok; dette er en tekst hvor det ikke er et ord for mye, men heller ikke et ord for lite. Det er ingen minimalistisk tekst som sådan, bare et svært bevisst valg av ord og virkemidler.
At vi så lærer litt historie underveis, om Norge anno dazumal, og om det folkeferdet som kalles tatere, kommer som en bonus. Aina Basso har neppe fått den beskjeden Sigrid Undset fikk i sin tid, om at historiske romaner ikke lå for henne (men Undset tok som kjent en grusom hevn.) Historiske romaner ligger så absolutt for Aina Basso, det har hun nå vist med to bøker.
Hva Aina Basso tenker om veien videre som forfatter, vet jeg ikke. Jeg tenker at hun før eller siden kommer til å slippe det historiske og "bare" skrive ut fra seg selv, eller i hvert fall at det historiske ikke blir like fremtredende som utgangspunkt. Ikke fordi det svekker hennes litterære prestasjoner slik det nå er, men fordi det kan være en naturlig ambisjon å ha når talentet nå er demonstrert og erfart. Med den aktiviteten Basso utfolder, er hun dessuten langt på vei allerede etablert i forfatterrollen.

Ny bok

En av de tidligere bøkene mine - og kanskje den tittelen jeg har vært mest fornøyd med!


En ny bok er levert, som kommer i april på mitt faste forlag Gyldendal og i Bokklubben Barn. Jeg befinner meg fortsatt innen mitt spesialfelt, som jeg kaller «litterært bearbeidet tradisjonslitteratur» for barn, men med den ikke uvesentlige forskjellen at tradisjonslitteraturen denne gangen er et vedheng til en selvskreven tekst. Paranoid redd for å bli kopiert som jeg er, vil jeg fortsatt ikke si hva boka handler om, men jeg mener igjen å ha laget en bok som ikke ligner på noe noen har gjort før (det er derfor jeg er redd for å bli kopiert, det er jeg nemlig blitt før).
Jeg har en del bøker bak meg på GBU (Gyldendal Barn & Ungdom) etter hvert, grovt regnet er det vel en 12--13 stykker. Mange har kommet i flere opplag og nyutgaver. For meg er det å utgi bøker på en måte en rutine, det er jobben min. Men samtidig er hver bok unik, og det er like lite en selvfølge for meg å få antatt en bok som det er for en debutant. Rent bortsett fra at jeg ikke sitter hjemme og biter negler og venter på forlagets dom over et innsendt manus - bøkene mine blir til ved at jeg presenterer en idé for redaktøren min, som jeg har jobbet sammen med alle de ca 14 årene jeg har vært på Gyldendal. Bøkene blir derfor egentlig antatt allerede på idéplanet, og så vidt jeg husker har det knapt skjeddd at jeg ikke deretter har klart å realisere ideen.
Men hver bok er som sagt unik - og hver virkeliggjøring en seier og en stor personlig tilfredsstillelse. Det vet alle som skriver.

Nobelprisen

Den peruanske forfatteren Maria Vargas Llosa har som kjent fått årets nobelpris i litteratur. Greit for meg, hadde jeg så nær sagt. Den eneste boka av ham jeg har i hylla, er Pantaléon og tjenerinnene, som kom på norsk i 1974, originalen er fra 1973. Jeg leste et lite stykke i den i sin tid, men langt fra alt. Nøyaktig hvor langt jeg leste er lett å se fordi det på den tiden fortsatt kom usprettede bøker hvor sidene måtte sprettes opp med papirkniv eller annet egnet redskap.

For oss som er gamle nok til å huske hvor stor latinamerikansk litteratur var på 70- og 80-tallet, er Llosa selvsagt et kjent navn. Jeg har imidlertid langt flere bøker av Gabriel García Márquez, som fikk nobelprisen allerede i 1982. Det er ikke så lenge siden jeg leste hans selvbiografiske Leve, for å fortelle, som han utga i 2002, og som kom på norsk året etter. Det heter seg visst at ingen skriver noe av verdi etter å ha fått nobelprisen, men Márquez må da være et eksempel på det motsatte. Det er neppe vanskelig å finne flere eksempler heller.

Når det gjelder årets tildeling, virker det på meg som om Svenska Akademien har drevet et slags opprydningarbeid på 2000-tallet ved å gi prisen til folk som for lengst skulle hatt den, som Harold Pinter i 2005, Doris Lessing i 2007 og nå Llosa i år. Litterært verdige mottagere er de vel alle, men det er noe som skurrer med timingen her. Har Akademien vanskelig for å orientere seg i det mer nåtidige litterære landskap?

Svenska Akademiens store unnlatelsessynd er imidlertid at Astrid Lindgren aldri fikk nobelprisen. Det kommer jeg aldri over, og i mine øyne vil det alltid stå som fullstendig uforståelig og utilgivelig. I det tilfellet ville ikke en kjeft ha kritisert dem for å gi prisen til en svensk forfatter.

Kommer prisen noen gang igjen til å bli gitt en skandinavisk forfatter? Jeg tviler. Jon Fosse er vel den sterkeste kandidaten, ved siden av den svenske lyrikeren Tomas Tranströmer. Begge to er meget kjent internasjonalt, Fosse antagelig mest. Det går jo an å håpe.

Found in Translation

En leseverdig artikkel om å oversette, lese og skrive av Michael Cunningham, forfatteren av The Hours, finner du HER.