Nobelprisen

Den peruanske forfatteren Maria Vargas Llosa har som kjent fått årets nobelpris i litteratur. Greit for meg, hadde jeg så nær sagt. Den eneste boka av ham jeg har i hylla, er Pantaléon og tjenerinnene, som kom på norsk i 1974, originalen er fra 1973. Jeg leste et lite stykke i den i sin tid, men langt fra alt. Nøyaktig hvor langt jeg leste er lett å se fordi det på den tiden fortsatt kom usprettede bøker hvor sidene måtte sprettes opp med papirkniv eller annet egnet redskap.

For oss som er gamle nok til å huske hvor stor latinamerikansk litteratur var på 70- og 80-tallet, er Llosa selvsagt et kjent navn. Jeg har imidlertid langt flere bøker av Gabriel García Márquez, som fikk nobelprisen allerede i 1982. Det er ikke så lenge siden jeg leste hans selvbiografiske Leve, for å fortelle, som han utga i 2002, og som kom på norsk året etter. Det heter seg visst at ingen skriver noe av verdi etter å ha fått nobelprisen, men Márquez må da være et eksempel på det motsatte. Det er neppe vanskelig å finne flere eksempler heller.

Når det gjelder årets tildeling, virker det på meg som om Svenska Akademien har drevet et slags opprydningarbeid på 2000-tallet ved å gi prisen til folk som for lengst skulle hatt den, som Harold Pinter i 2005, Doris Lessing i 2007 og nå Llosa i år. Litterært verdige mottagere er de vel alle, men det er noe som skurrer med timingen her. Har Akademien vanskelig for å orientere seg i det mer nåtidige litterære landskap?

Svenska Akademiens store unnlatelsessynd er imidlertid at Astrid Lindgren aldri fikk nobelprisen. Det kommer jeg aldri over, og i mine øyne vil det alltid stå som fullstendig uforståelig og utilgivelig. I det tilfellet ville ikke en kjeft ha kritisert dem for å gi prisen til en svensk forfatter.

Kommer prisen noen gang igjen til å bli gitt en skandinavisk forfatter? Jeg tviler. Jon Fosse er vel den sterkeste kandidaten, ved siden av den svenske lyrikeren Tomas Tranströmer. Begge to er meget kjent internasjonalt, Fosse antagelig mest. Det går jo an å håpe.