Jeg har omsider lest ferdig Jonathan Franzens Mistrivselssonen. En selsom leseopplevelse. Boka kjedet meg så å si fra første stund, men jeg bestemte meg for å lese den ferdig, og det har jeg altså gjort. Nå i ettertid klarer jeg rett og slett ikke å bestemme meg for om dette var en god eller dårlig bok. At Franzen tydeligvis regnes som en av de største amerikanske forfatterne i dag, interesserer meg lite. Det vil si: Det var derfor jeg bestemte meg for å lese en bok av ham, og Mistrivselssonen kjøpte jeg på billigsalg. e
Ifølge baksideteksten "forteller Franzen om en oppvekst med konstant flau overfølsomhet. Han gir oss underholdende og undersøkende øyeblikk av innsikt. Enten han skriver om eksplosive kristne ungdomsfellesskap på syttitallet, Kafkas innflytelse på hans egne langtrukne forsøk på å miste dyden, eller det intrikate nettet som binder sammen fugletitting, hans eget ekteskap og drivhuseffekten, er Franzen alltid engasjert og tilstedeværende. Hans personlige historie om guttungen fra Midtvesten som gjorde New Yorker av seg, forteller han med nådeløs humor og stor kjærlighet, som i sine romaner. Resultatet er blitt et fengslende portrett av en mann, hans familie og vår tid."
Franzen er født i 1959 og er bare ni år yngre enn meg. Jeg kan kjenne meg igjen i mye av det han beskriver, som betydningen av tegneserien Knøttene, religiøse ungdomsbevegelser (jeg tilhørte ikke selv noen sånn, men de var typiske for tiden), og en del andre ting. Men altså -- "engasjert"? "tilstedeværende"? "fengslende"? Jeg vet sannelig ikke. Boka kjedet meg. Gjenkjennelse til tross var det uengasjerende lesing. Har det noe med språket å gjøre? Jeg opplevde det som flatt og fargeløst, og jeg tror ikke det skyldes oversettelsen.
Boka kategoriseres som "En personlig fortelling", altså en biografisk beretning og ikke en roman. Kanskje jeg burde gi Franzen en sjanse til og lese en av romanene hans. Jeg vet ikke. Lesingen av denne boka har selvfølgelig ikke gitt noen brennende trang til å lese mer av Franzen.
På den annen side vet jeg ikke hva jeg skal lese nå. Kanskje Nattog til Lisboa, en bok som av uforklarlige grunner har festet seg i bevisstheten?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
-
Statens kunstnerstipend er tildelt. På DENNE siden er det lenker til listene over både kunstnerstipender og garantiinntekter. Flere i det l... -
Hva passer vel bedre akkurat nå enn et sommerbilde? Gustave Courbet: Les demoiselles des bords de la Seine (été), 1856, Musée du...
8 kommentarer:
Jeg kan i alle fall anbefale "Natttog til Lisboa" paa det varmeste. Leste den i engelsk oversettelse for et par aar siden
I går sveipet jeg innom Bokprogrammet og så Franzens blide fjez, av utseendet minnet han om en litt mer behåret utgave av Bill Frisell - men det er en annen sak.
For det første trodde jeg han var norsk, men bosatt i Nord-Amerika (og jeg som nylig leste et portrettintervju med ham i DN - topp konsentrasjon, ja!) - og så kommenterte min kone at vi har en bok av ham ... et eller annet sted (jeg husker ikke navnet).
Ved nærmere ettertanke vil den nok forbli ulest.
Og hvordan boken har sneket seg i samlingen vår, forblir en gåte.
Forresten, "Nattog til Lisboa" - hva er det?
Anonym: Takk for anbefalingen.
Henning: "Nattog til Lisboa" er en roman, som av en eller annen grunn har festet seg i min bevissthet, trolig på grunn av et sitat på siden Bokelskere. Her er en omtale av den:http://www.bokogsamfunn.no/pascal-mercier-%C2%ABnattog-til-lisboa%C2%BB/
Har kun lest en roman av ham; "Corrections" (Korrigeringer). Den elsker jeg, faktisk. Tror jeg. Og jeg synes det er vanskelig å forklare hvorfor. Så den burde du prøve. Høres ut som noe helt annet enn det du har lest nå.
Kanskje jeg skal ta en titt på Pascal Merciers "melankolske og kloke" bok? Dessuten er jeg svak for tog.
"Korrigeringer" var forøvrig navnet på den boken vi har stående ensom og forlatt her (takk til "Mary" for den).
Stemmer inn i anbefalingen av Corrections. Han er god til å se mennesker, Franzen.
Jeg hørte omtale av og opplesning fra Franzens siste bok på NRK p2 for ikke lenge siden, og likte det jeg hørte, så det er mulig jeg burde gi ham en ny sjanse med den.
Jeg hadde tenkt å lese Umberto Ecos siste roman nå, men den er det visst bare svenskene som har oversatt. Der heter den Kyrkogården i Prag. En engelsk versjon har jeg ikke funnet på nettet.
Så enten blir det svensk Eco, Franzen eller Nattog til Lisboa for meg.
Legg inn en kommentar