Hva er det med Murakami?

Ja, hva er det med Murakami? Hans nyeste bok, 1Q84, har solgt i enorme opplag i hjemlandet, og er foreløpig den av hans bøker som er trykt i størst opplag i innbundet form her i Norge. Totalt skal han visst ha solgt flere hundre tusen bøker her i landet. Eksakte tall er ikke så interessante, Murakami er en stor kommersiell suksess. Vil det også si at han er en litterær suksess, kvalitetsmessig? Etter min mening ikke. Jeg har to av bøkene hans i hylla, Dans, dans, dans og Kafka på stranden (Kafka på stranden, denne jålete tittelen. Men salgsfremmende, uten tvil.) Den første har jeg lest, men oppdaget da jeg nå tok den frem og kikket på den igjen, at jeg ikke husker noe som helst av den. Kafka på stranden ga jeg opp nesten halvveis. I mine øyne er Murakami altfor ordrik og en dårlig forteller. Jeg har litt det samme forholdet til Pamuk, for øvrig, noe jeg har skrevet om tidligere i bloggen. Pamuks Snø var riktig nok en opplevelse, men andre bøker av ham har jeg gitt opp. Også han er for ordrik og omstendelig for meg. Og begge to svært overvurderte som forfattere.

Men altså, Murakami. Hva er det med Murakami? Etter min mening har han klart å bli en slags underholdningsforfatter for de intellektuelle. Og så er det «bestselgersyndromet» selvsagt - folk kjøper ham fordi andre kjøper ham, og leser ham fordi andre leser ham. Eller leser ham ikke, eventuelt. (Hvor mange uleste eks av Sofies verden står det for eksempel ikke i bokhyllene rundt om i verden? Hvis en forfatter fikk betaling etter hvor mange bøker som faktisk ble lest, ville Jostein Gaarder neppe vært mangemillionær.) Murakami ringler med sine tomme bjeller, og en saueflokk av lesende intellektuelle dilter etter. Det er omtrent som med grønn te, før ble man som tedrikker i det minste tilbudt Earl Grey, som kan fungere som erstatning for en god svart te, men nå er det grønn te som gjelder. Jeg vil ikke fornærme dem som virkelig liker grønn te, kos dere med den. Poenget er bare at det nesten ikke er noen som liker grønn te, for grønn te smaker ingenting, og hvis den smaker noe, smaker den pyton. Grønn te er intellektuelt jåleri, akkurat som Murakami. Det er in akkurat nå, akkurat som Murakami er in, og da skal alle ha det. Det er politisk korrekt, det er en måte å vise hvor intellektuell og «riktig» man er. Som sagt er det ingen som egentlig liker grønn te, og jeg tror ikke det er så mange som innerst inne liker Murakami heller.

Men nok en gang tilbake til Murakami. Jeg er jo som leser inne i en nokså intens Graham Greene-periode for tiden (og det vil jeg bare ha sagt, at jeg kommer aldri til å lese noe bare fordi det er mote eller in eller politisk korrekt akkurat nå. Jeg dilter ikke i flokk, heller ikke som leser), og det slår meg, for eksempel med tanke på Murakami, og til dels også Pamuk, hvilen enorm forteller Graham Greene er. For en eminent kombinasjon av ytre og indre spenning, for en dynamikk i fremstillingen, og for en dyplodding av menneskesjelen. Graham Greene skriver fletta av de fleste. Murakami og Pamuk når ham litterært sett ikke til knærne engang.

Jeg skal ikke gå så langt som til å påstå at virkelig litterær kvalitet er mangelvare i dag. Det ville være det samme som å påstå at alt var bedre før, og det er noe jeg vokter meg vel for å si, for det er ikke sant. Det litterære feltet er dessuten så stort og uoversiktlig i dag at det er vanskelig å ha noen oversikt. Men jeg kan ikke la være å trekke frem ett eksempel på sublim skrivekunst i dag, nemlig den franske forfatteren Philippe Claudel, som jeg har omtalt en del her i bloggen. Hvorfor blir ikke han lest i Norge? Han står litterært sett høyt hevet over Murakami. Claudel er, høyst fortjent, en stor stjerne i hjemlandet, på norsk er det bare kommet to bøker av ham, og det ser ikke ut til å komme flere. Noen kommersiell suksess tviler jeg sterkt på at hans norske utgaver har vært. Flere andre av Claudels kaliber kan sikkert nevnes, jeg har som sagt ikke oversikten, men det finnes garantert andre eksempler på skrivekunst av ypperste klasse, litterære perler, som drukner i mengden, og som saueflokken av Murakami-beundrere bare stormer forbi i sin massesuggesjon. Dem om det. Jeg skal ikke ta Murakami-illusjonen fra noen. Kos dere med ham.