6. juli 2011

Hva er det med Murakami?







Ja, hva er det med Murakami? Hans nyeste bok, 1Q84, har solgt i enorme opplag i hjemlandet, og er foreløpig den av hans bøker som er trykt i størst opplag i innbundet form her i Norge. Totalt skal han visst ha solgt flere hundre tusen bøker her i landet. Eksakte tall er ikke så interessante, Murakami er en stor kommersiell suksess. Vil det også si at han er en litterær suksess, kvalitetsmessig? Etter min mening ikke. Jeg har to av bøkene hans i hylla, Dans, dans, dans og Kafka på stranden (Kafka på stranden, denne jålete tittelen. Men salgsfremmende, uten tvil.) Den første har jeg lest, men oppdaget da jeg nå tok den frem og kikket på den igjen, at jeg ikke husker noe som helst av den. Kafka på stranden ga jeg opp nesten halvveis. I mine øyne er Murakami altfor ordrik og en dårlig forteller. Jeg har litt det samme forholdet til Pamuk, for øvrig, noe jeg har skrevet om tidligere i bloggen. Pamuks Snø var riktig nok en opplevelse, men andre bøker av ham har jeg gitt opp. Også han er for ordrik og omstendelig for meg. Og begge to svært overvurderte som forfattere.

Men altså, Murakami. Hva er det med Murakami? Etter min mening har han klart å bli en slags underholdningsforfatter for de intellektuelle. Og så er det «bestselgersyndromet» selvsagt - folk kjøper ham fordi andre kjøper ham, og leser ham fordi andre leser ham. Eller leser ham ikke, eventuelt. (Hvor mange uleste eks av Sofies verden står det for eksempel ikke i bokhyllene rundt om i verden? Hvis en forfatter fikk betaling etter hvor mange bøker som faktisk ble lest, ville Jostein Gaarder neppe vært mangemillionær.) Murakami ringler med sine tomme bjeller, og en saueflokk av lesende intellektuelle dilter etter. Det er omtrent som med grønn te, før ble man som tedrikker i det minste tilbudt Earl Grey, som kan fungere som erstatning for en god svart te, men nå er det grønn te som gjelder. Jeg vil ikke fornærme dem som virkelig liker grønn te, kos dere med den. Poenget er bare at det nesten ikke er noen som liker grønn te, for grønn te smaker ingenting, og hvis den smaker noe, smaker den pyton. Grønn te er intellektuelt jåleri, akkurat som Murakami. Det er in akkurat nå, akkurat som Murakami er in, og da skal alle ha det. Det er politisk korrekt, det er en måte å vise hvor intellektuell og «riktig» man er. Som sagt er det ingen som egentlig liker grønn te, og jeg tror ikke det er så mange som innerst inne liker Murakami heller.

Men nok en gang tilbake til Murakami. Jeg er jo som leser inne i en nokså intens Graham Greene-periode for tiden (og det vil jeg bare ha sagt, at jeg kommer aldri til å lese noe bare fordi det er mote eller in eller politisk korrekt akkurat nå. Jeg dilter ikke i flokk, heller ikke som leser), og det slår meg, for eksempel med tanke på Murakami, og til dels også Pamuk, hvilen enorm forteller Graham Greene er. For en eminent kombinasjon av ytre og indre spenning, for en dynamikk i fremstillingen, og for en dyplodding av menneskesjelen. Graham Greene skriver fletta av de fleste. Murakami og Pamuk når ham litterært sett ikke til knærne engang.

Jeg skal ikke gå så langt som til å påstå at virkelig litterær kvalitet er mangelvare i dag. Det ville være det samme som å påstå at alt var bedre før, og det er noe jeg vokter meg vel for å si, for det er ikke sant. Det litterære feltet er dessuten så stort og uoversiktlig i dag at det er vanskelig å ha noen oversikt. Men jeg kan ikke la være å trekke frem ett eksempel på sublim skrivekunst i dag, nemlig den franske forfatteren Philippe Claudel, som jeg har omtalt en del her i bloggen. Hvorfor blir ikke han lest i Norge? Han står litterært sett høyt hevet over Murakami. Claudel er, høyst fortjent, en stor stjerne i hjemlandet, på norsk er det bare kommet to bøker av ham, og det ser ikke ut til å komme flere. Noen kommersiell suksess tviler jeg sterkt på at hans norske utgaver har vært. Flere andre av Claudels kaliber kan sikkert nevnes, jeg har som sagt ikke oversikten, men det finnes garantert andre eksempler på skrivekunst av ypperste klasse, litterære perler, som drukner i mengden, og som saueflokken av Murakami-beundrere bare stormer forbi i sin massesuggesjon. Dem om det. Jeg skal ikke ta Murakami-illusjonen fra noen. Kos dere med ham.

14 kommentarer:

Marianne sa...

Halleluja og takk! For et befriende innlegg! Da er vi to fisk som svømmer mot stimen. Jeg er så evig enig! :-)

labben sa...

Jeg har ikke fått med meg innleggene dine om Claudel, men nå skal jeg jammen meg sette meg ned og saumfare bloggen din. Claudel er en av mine store favoritter, og det etter kun å ha lest to bøker av ham. Det skulle ikke mer til. Heldigvis har jeg fremdeles Grå Sjeler ulest i hyllen, slik at jeg fremdeles har en bok igjen å glede meg til.

linesbibliotek sa...

Fint å lese om noen som ikke er fra seg av begeistring over Murakami. Jeg har latt være å lese ham fordi jeg har hørt så mye bra på forhånd at jeg nesten er dømt til å bli skuffet. Men kanskje jeg prøver meg på ham nå som inntrykket er blitt mer nyansert.

Dessuten på tide at noen påpekte at grønn te smaker helt forferdelig:-)

Thomas sa...

Oj, vi har visst ikke så mye til felles når det gjelder Murakami, annet enn overskriften på blogginnlegget!

(http://thomasjrm.blogspot.com/2011/06/hva-er-det-med-haruki-murakami.html)

Jørn Roeim sa...

Thomas: Det oppdaget jeg også nettopp. Overskrifts-likheten var ikke tilsiktet.

Unknown sa...

Har 2 stk Murakami i bokhylla: 'Sauejakten' og 'Kafka på stranden'. Av en eller annen grunn har jeg ikke lest dem. Kanskje fordi det har vært så mye virak rundt mannen.
Tror jeg vil vente til ting har roet seg litt.

Jørn Roeim sa...

Det står nok mange uleste bøker av Murakami rundt omkring.

Morten sa...

Hva slags grønn te har du prøvd?

Jørn Roeim sa...

Morten: Jeg har prøvd en grønn te som noen hadde med fra Kina en gang, og så grønn posete (husker ikke merket), og så har jeg prøvd grønn te på restaurant Bambus i Kirkeveien.

Cyno Grassator sa...

Syns du er urettferdig mot grønn te. Har du prøvd hvit?

Morten sa...

OK. Dette med at ingen liker grønn te er jo en overgeneralisering som jeg håper er tøys eller bare satt på spissen. Jeg liker grønn te, og tro meg, jeg er ikke typen som spiser eller drikker noe jeg egentlig ikke synes er godt. Men så lenge jeg bare hadde smakt Earl Grey- eller Lipton-varianten eller hva det nå var, trodde jeg også at jeg ikke likte grønn te. Så smakte jeg noen sorter fra Le Palais des Thés (Vibesgt. i Oslo), og det var andre saker. Prøv Sencha Ariake, f.eks., eller den smakssatte The des Alizes.

Murakami har jeg aldri lest.

Jørn Roeim sa...

Cyno: Jeg har smakt hvit te én gang, og det var om mulig enda verre enn grønn.

Morten: Spissformulert, ja, men ikke tøys. Men jeg takker for tipsene. Men kan jeg samtidig få anføre at hvis du bare har smakt Earl Grey og Lipton-variantene av svart te, har du kanskje gått glipp av noe på det området.

Morten sa...

Å neida, jeg holder meg til andre varianter når det gjelder svart te også.

Bai sa...

Eg skjønner heller ikkje greia med grønn te, men eg er veldig glad i Murakami. Det kan hende eg dilter i flokk, men eg meiner at eg er oppriktig, når eg seier at eg blir riven med og lar meg fascinere av dei drømmeaktige og surrealistiske landskapa som handlinga i bøkene hans foregår i. Favoritten min er Trekkoppfuglen, ei bok som har forfulgt meg både i våken tilstand og i drømme, i lange periodar etter at eg har lese ho, to gonger. Det same gjeld Kafka on the Shore. Og eg trur kanskje dette er grunnen til at eg liker Murakami så godt. Hans surrealistiske landskap passar godt til mine eigne - tidvis så forvirrande drømmar. Og det er som om det absurde i mitt eige drømmelandskap blir litt ufarleggjort, når eg les det med nokon andre sine ord. Men som forteljarkunstnar er eg ikkje overbevist om at Murakami er den beste. Det trur eg du har rett i. Men han har likevel andre kvalitetar som gjer at eg liker han veldig godt.

Eg går forresten inn på Capris.no og bestiller ei bok av Claudel med ein gong. Eg vil jo ikkje gå glipp av noko stort, eg heller.