Drama i Krøtterstad

Da jeg begynte å lese Brødrene Karamasov, var det tanken å blogge om lesingen underveis. Det er det ikke blitt noe av, paradoksalt nok fordi jeg er blitt så grepet av boken og har kommet lenger i den enn noen gang. Jeg er nå på slutten av første del, tredje bok (se mer om bokens inndeling senere i innlegget). Denne gangen skjønner jeg nesten ikke hvorfor jeg har hatt så store problemer med å trenge inn i dette verket tidligere. Et av mine ankepunkter har vært at jeg har gått surr i alle personene og de fremmedartede russiske navnene. Til nå har det vel dukket opp et tredvetalls personer i boken, men langt de fleste av disse er bipersoner. Handlingen foregår rundt Fjodor Karamasov, hans fire sønner og den nærmeste kretsen rundt dem, og det hele er egentlig svært så oversiktlig bare man leser litt oppmerksomt, merker seg navnene underveis og ikke har en forutinntatt oppfatning av at dette er vanskelig.

Et spørsmål som alltid dukker opp når jeg leser et klassisk verk som Brødrene Karamasov, er om jeg skal lese om verket underveis. Jeg fant ut at jeg hadde litteratur om boka i egne hyller, nærmere bestemt Geir Kjetsaas Lutring gjennom lidelse. Kjetsaa har selv oversatt den utgaven som kom på Solum, jeg leser derimot Brochs tidligere oversettelse. Ved forskjellige tidligere anledninger har jeg anskaffet bakgrunnslitteratur, for eksempel da jeg leste Ulysses og Madame Bovary. Begge gangene ble jeg imidlertid så opptatt av lesingen og leseopplevelsen at jeg i liten grad fikk lest i bakgrunnslitteraturen. Den ble mer forstyrrende for leseopplevelsen enn utdypende for den. Når det gjelder Brødrene Karamasov går det imidlertid greit å lese Kjetsaas bok samtidig, og det gir meg et visst utbytte. Kanskje fordi den er relativt kortfattet (ca 100 sider) og skrevet i en populær og tilgjengelig form (i Universitetsforlagets serie "Tankekors"). Geir Kjetsaa var slavist og professor i litteraturhistorie ved UiO. Og altså også oversetter. Her er et utdrag fra innledningen i Kjetsaas bok. Deretter gjør han rede for de fire delene av verket.  

Som kjent foregår handlingen i de fleste av Dostojevskijs romaner i Petersburg. Men denne gangen gjør forfatteren et unntak. Handlingen i «Brødrene Karamasov» finner sted i den lille provinsbyen Skotoprigónjevsk. Navnet er dannet av det russiske uttrykk for å «drive sammen kveg», og blir gjerne oversatt med «Krøtterstad» eller «Nauteby». Allerede i navnet på byen ligger det altså en antydning om de svinske seder som her er rådende, fremfor alt i Fjodor Karamasovs hus. Byen var forøvrig virkelig nok: Staraja Russa - noen få mil fra Petersburg. Her hadde dikteren selv hus, og flere av personene i boken er hentet fra virkeligheten. 

Dostojevskij selv opptrer som den allvitende forfatter som skildrer en konkret historisk begivenhet. Fortelleren eller kronikøren, som i temperament og holdning er tydelig beslektet med dikteren, er selv til stede i rettssalen under saken mot Dmitrij. Det er åpenbart at han betrakter seg som et medlem av det uhyggelige mikrokosmos som Krøtterstad representerer. 

Romanen beveger seg på flere plan. I det ytre er det en historie om en far som blir myrdet av en av sine sønner, mens en annen av sønnene blir straffet for mordet. Skildringen av familiehatet, fadermordet og rettergangen gir boken karakter av kriminalroman. Men organisk innvevet i den ytre beretning ligge en tidløs skildring av menneskets forsøk på å erkjenne seg selv og verden, en debatt om det ondes problem, om menneskets søken etter Gud. Og endelig er romanen et budskap om gjenfødelse gjennom den yngre generasjon.

Resultatet er blitt en roman som ikke bare imponerer ved sin intense spenning og sin filosofiske dybde. Med sine nærmere tusen sider er boken også veldig i sitt ytre format. Verket er inndelt i fire «deler» (tsjásti) som hver består av tre «bøker» (knígi). Hele romanen omfatter altså tolv «bøker». Denne inndelingen i fire og tolv er blitt oppfattet som et uttrykk for noe avsluttet. Vi kan tenke på de fire årstider, på årets tolv måneder. Det virker som om Dostojevskij allerede i oppbygningen vil markere sitt verk som et endelig, avsluttet budskap. 

Av forordet går det frem at boken skal skildre begivenheter som foregikk «for tretten år siden». Romanen begynte å utkomme i 1879, og vi kan derfor regne oss tilbake til 1866, da jurydomstolene nettopp var blitt innført i Russland. Men det er verdt å merke seg at Dostojevskij ikke har brakt romanens innhold i overensstemmelse med denne kronologi, som trolig var valgt med tanke på en fortsettelse. Faktisk foregår bokens handling i slutten av 1870-årene. En rekke av de kriminalsaker som omtales i romanen (blant annet Kroneberg-saken) fant således sted mens dikteren utgav sin «Dagbok». Til tross for de «tretten årene» står vi altså overfor en samtidsroman. 

Selve handlingen tar vel to måneder - fra slutten av august til begynnelsen av november. Romanens tyngdepunkt er likevel konsentrert om et langt kortere tidsrom. Ved at hovedhandlingen utspilles på bare fire dager oppnår dikteren en sterk konsentrasjon - en «tidens enhet» som river leseren med.»

Og jeg, jeg er altså revet med. Og leser og leser.