Kjærlighet og medlidenhet

Av og til når jeg leser, støter jeg på den samme tanken hos forskjellige forfattere, men selvsagt uttrykt på forskjellig måte. Ikke noe rart i det -- skjønnlitteraturen utforsker jo de store allmenmenneskelige temaene som for eksempel kjærligheten (ja, ikke minst den! Jeg har jo i tidligere innlegg gitt uttrykk for at all litteratur egentlig handler om kjærlighet).

I Brødrene Karamasov er jeg nå kommet til scenen der Katerina Ivanovna erklærer sin besynderlige kjærlighet til Dmitri Karamasov. En dramatisk og intens scene som jeg ikke skal gå nærmere inn på, bortsett fra at det må være en av de scenene som til fulle viser Dostojevskijs psykologiske innsikt.

Men til en liten detalj: «Jeg synes synd på ham, og det er et dårlig bevis for kjærlighet», sier Katerina blant annet.

Det får meg til å tenke på Lawrence Durrells Alexandria-kvartetten, en moderne klassiker jeg alltid har vært glad i og alltid vender tilbake til. I kvartettens andre del, Balthazar, sier Clea (eller tenker, rettere sagt): «The most dangerous thing in the world is a love founded on pity.»

I Trygve Greiffs norske oversettelse lyder det slik: «Det farligste i verden er en kjærlighet, som er bygget på medlidenhet.» Nøyaktig den samme tanken, uttrykt på to ulike vis. Det kan selvsagt hende at Durrell hadde lest sin Dostojevskij og plukket opp noe derfra, men det er minst like sannsynlig at samme tanke dukker opp hos to forskjellige forfattere fjernt fra hverandre i tid og rom.

PS En liten oversetterbemerkning: Hvis jeg skulle oversatt Durrells setning, ville det blitt: «Det farligste i verden er kjærlighet basert på medlidenhet.» Oversetteren burde i hvert fall ha unngått den ubestemte artikkelen foran «kjærlighet», den har smittet over fra engelsk og er ikke naturlig på norsk. Men slike detaljer ødelegger ikke inntrykket av en ellers helt utmerket oversettelse.