Der Steppenwolf

Forleden dag skulle jeg ta frem en bok, ikke en hvilken som helst bok, men Steppeulven av Hermann Hesse. Der Steppenwolf ble utgitt første gang i 1927, norsk oversettelse kom først i 1971, en ikke utypisk skjebne før i tiden når det gjaldt oversettelse av sentrale utenlandske verk til norsk.

Steppeulven regnes som Hesses mest leste roman og ble en kultbok for generasjoner av ungdom. Ikke minst ble Hesse oppdaget, eller gjenoppdaget, i hippietiden i 1970-årene. Alle i min generasjon leste Hesse. I dag har jeg inntrykk av at han stort sett har gått i glemmeboken, jeg tror ikke han leses av dagens ungdom. De litterære feinschmeckerne rynket på nesen av Steppeulven - for dem var det Glassperlespillet som gjaldt, en bok de færreste har orket å lese ferdig (blant dem jeg). Steppeulven, derimot ... En svært kort norsk Wikipedia-artikkel om Steppeulven finnes HER, og en langt fyldigere engelsk versjon HER.

Jeg leste Steppeulven på dansk fordi jeg bodde i Danmark på den tiden. Men i mitt relativt rikholdige utvalg av Hesse finnes den selvsagt også på norsk, i en Lanterne-utgave fra pocketbokas barndom. Skjønt finnes og finnes - da jeg gikk i hylla for tysk litteratur for å finne den, var den nemlig ikke der. En så sentral og viktig bok i min lesehistorie - borte vekk. Jeg nektet å tro mine egne øyne, og den første fortvilte tanken jeg grep til, var at den måtte være feilplassert. Følgelig gjennomgikk jeg hele tyskseksjonen (dvs avdelingen for tyskspråklig litteratur, jeg har nemlig skjønnlitteraturen inndelt etter språkområder, et system jeg er svært fornøyd med): Bachmann, Baum, Bernhard, Bichsel, Brecht, Broch, Böll, Döblin, Ende, Fallada, Frisch, Goethe, Grass, Grillparzer, Handke, Heine, Hesse (men Steppeulven bare på tysk og dansk), Janosch, Jünger, Enzensberger, Kafka, Lenz, Mann (Heinrich, Thomas og Klaus), Musil, Müller (Herta), Novalis, Pastor, Plenzdorf, Remarque, Sebald, Singer, Süskind, Tellkamp, Walser, Zweig. Dessuten leseboka fra gymnaset; Dichtung und Wahrheit - samt noen antologier og biografier. Men altså - ikke den norske utgaven av Steppeulven, en gammel Lanterne-utgave med et stilisert ulve/mannshode på forsiden. Jeg kan heller ikke huske å ha sett den på lenge. Jeg har ikke hatt den fremme på flere år, og hvis jeg hadde hatt det, og forlagt den, ville den ha dukket opp i løpet av den tiden.

Personer i min umiddelbare genetiske nærhet, som kunne tenkes å ha lånt den, er blitt forespurt, uten resultat. Jeg har også sjekket om den kan ha havnet bak de andre bøkene i hylla, men nei. En grusom tanke dukker opp - jeg kan vel ikke ha solgt den i antikvariatet jeg hadde for noen år siden? Nei, det er nærmest utenkelig. Ikke den boken. Borte er den, og jeg har ikke den minste idé om hvor jeg skal lete. Det er som om en kjær katt eller hund er blitt borte. Nå er et innbundet eks bestilt fra Nynorsk Antikvariat, den første norske utgaven fra 1971 (nei, jeg vil ikke ha den illustrerte Bokklubb-utgaven. Jeg vil lage bildene selv når jeg leser). Jeg må ha Steppeulven tilgjengelig, jeg tror faktisk jeg skal lese den igjen, for det er mange år siden sist. Og så kan Lanterne-utgaven bevares desto mer intakt når den omsider dukker opp. For jeg lever selvsagt i håpet om at det skal skje.