Stormannsgale oversettere

«Sannheten er at nitti prosent av det vi skriver er glemt om tre og et halvt år. Det skulle man ikke tro når man leser anmeldelser av nye romaner.» Det sier kritikeren, litteraturviteren og forfatteren Tor Eystein Øverås i ukens nummer av Morgenbladet. Ordet «sannhet» er litt farlig - jeg tar det ikke uten videre for gitt at dette er en sannhet. Det kan jo hende at for eksempel bibliotekene vil mene noe annet. Men at mange utkomne bøker raskt havner i den store glemselen, er nok riktig. Jeg er bare litt usikker på prosenten. Kanskje Øverås snakker av egen erfaring? Om hans roman Tittelløs, som kom i 1993, heter det på baksiden: «Tittelløs er en vittig, skarpsindig og alvorlig roman om forfattere og bøker, om identitet, kunstnerdrømmer og diverse personlige og estetiske rundkast.» Boken kjøpte jeg på Halfdans bokhus for en tier eller to, og den er stemplet «Nissedal Folkeboksamling». Det skal også sies at jeg ganske raskt ga opp å lese den fordi den var så talentløst skrevet. Den er skrevet av en som vet hva litteratur er, men som ikke selv har evner som skjønnlitterær forfatter. Men det er lov å prøve seg, som det heter.

Nå vil noen kanskje tro jeg er sur fordi Øverås benytter intervjuet i Morgenbladet til å angripe min yrkesgruppe; oversetterne. For to år siden var Øverås gjest og foredragsholder på Norsk Oversetterforenings høstseminar. Der fortalte han oss blant annet at han aldri sier noe om oversettelsen i anmeldelsene sine fordi han anmelder «selve boka, ikke oversettelsen». Det skal det jo mage til å hevde overfor en representativ forsamling av norske skjønnlitterære oversettere. Det er omtrent som å vise tilhørerne fingeren. Reaksjonene ble da også sterke, men Øverås var ikke særlig interessert i debatt, og hevdet etterpå at det hadde vært en forferdelig opplevelse. «Aldri har jeg fått så mye kjeft etter et foredrag,» sier han i Morgengladet, og fremstiller oversetterne nærmest som noen oppmerksomhetskrevende femåringer. «Oversetterne er ikke lenger fornøyde med å være formidlere, slik kritikerne er, de vil være kunstnere. Jeg synes de er blitt litt stormannsgale.» Øverås må ha fulgt usedvanlig dårlig med i timen hvis han ikke vet at oversettere  per definisjon er en kunstnergruppe. Ja, jeg vil for egen regning faktisk hevde at oversetterne kanskje er den eneste kunstnergruppen som kan sies å være både skapende og utøvende kunstnere.

Det Øverås tydeligvis ikke forstår, er at det ikke går an å skille mellom «selve boka» og oversettelsen. Når et fremmedspråklig litterært verk oversettes til norsk, oppstår det et nytt verk i tillegg til originalen, og disse to verkene er symbiotisk sammenknyttet. «Selve boka» og oversettelsen er med andre ord to sider av samme sak. Kritikerne er ikke selv oversettere (som regel ikke, i hvert fall), og på en måte kan man kanskje forstå at det kan være vanskelig og krevende for dem å si noe kvalifisert om oversettelsen. Men de fleste kritikere er jo ikke selv forfattere heller, likevel kan de si en hel masse om litteratur. Dessuten, med en kritikers kunnskaper om og presumptive gehør for litteratur (for en kritiker kan ikke bare ha teoretiske kunnskaper, han må også ha evnen til innlevelse - er ikke kritikeren først og fremst en leser, en kvalifisert leser?) må det i hvert fall være mulig å si en god del om hvordan verket klinger i norsk språkdrakt og på den måten danne seg et ganske godt inntrykk av om oversettelsen er vellykket eller ikke. Skal man anmelde bare verket, må man anmelde originalen og ikke oversettelsen, men de fleste anmeldelser av utenlandsk skjønnlitteratur i norske medier er jo basert på den norske oversettelsen. Den symbiotiske forbindelsen mellom original og oversettelse har Øverås enten ikke forstått, eller han vil ikke forstå den. Begge deler er like ille.