16. februar 2012

Zweig og Shakespeare












Egen illustrasjon, en slags drodlete etterligning av et kjent Shakespeare-portrett. Det han begynner å si, "Then come with me", er en feil begynnelse på en av Sonnets to Sundry Notes of Music; "Live with me/and be my love/and we will all the pleasures prove/That hills and valleys, dales and fields/and all the craggy mountains yields."





Jeg har lenge skullet skrive et innlegg om Stefan Zweig. Det kommer med tid og stunder, men her og nå et utdrag fra I følelsenes vold, som jeg fikk fra et antikvariat nylig. Zweig skrev visstnok bare én roman, men en god del noveller som var for lange til å trykkes i en avis eller et tidsskrift, men for korte til å utgjøre en egen bok. Ikke desto mindre er I følelsenes vold utgitt som en liten roman (103 s.) på Solum forlag. En nydelig liten sak, både utseendemessig og innholdsmessig. Jeg er bare kommet cirka halvveis, og jeg kan eventuelt komme tilbake til bokens tema, nå vil jeg bare gjengi et utdrag hvor bokens hovedperson, en ung filologistudent, kommer inn i et klasserom og uventet overværer en improvisert forelesning om Englands litterære storhetstid under Shakespeare. Det er interessant litteraturhistorisk sett, men også som et eksempel på Zweigs skrivekunst.

«Jeg lot meg rive med av talestrømmen uten å være klar over hvorfor nettopp dette ble sagt. Trolig hadde én av studentene betegnet Shakespeare som et meteorisk fenomen - noe som hadde fått mannen der oppe til å reagere, ansporet ham til å påvise at Shakespeare var en stemme som snakket på vegne av en hel generasjon, et overveldende uttrykk og et legemlig symbol for en lidenskapelig tid. I få, men treffende ordelag klarla han Englands situasjon den gang, denne Englands skjebnetime, for England dette ene ekstatiske sekund som uventet åpenbarer seg i enhver nasjons tilværelse, på samme måte som i ethvert menneskes liv - sekundet da alle krefter samler seg til et mektig fremstøt mot det evige. Plutselig var verden blitt større, en ny verdensdel oppdaget, samtidig som den tidligere stormakt - pavedømmet - var på sammenbruddets rand. Den spanske armada var gått til grunne i storm og uvær, og bortenfor de hav som nå tilhører England, ligger landområder med enorme muligheter. Verden er blitt større, og uvilkårlig virker dette inn på menneskenes sinn. Det blir samtidig en sinnets ekspansjon: tanken, fantasien får nye dimensjoner og trenger ut til de ytterste grenser for godt og ondt. Menneskene ønsker å oppdage og erobre - være conquistadorer. De trenger et nytt språk - en ny kraft. Og plutselig - så å si over natten - er de der: dikterne, det nye språks talsmenn. Femti, hundre i løpet av et ti-år. Ville, ubendige fyrer som ikke lenger pusler omkring i sine idylliske, små urtegårder eller sysler med spissfindig tolkning av mytologiske overleveringer, slik de små hoffpoeter til da hadde drevet på med. Nei, de stormer teatret og velger scenen som kampplass, der hvor det tidligere bare larmet dyrekamper og bloddryppende skuespilleri. Den brennende blodtørst er stadig i deres verker, og deres drama er et slags circus maximus der følelsenes ville rovdyr styrter seg over hverandre med glupende appetitt. Ville og ubendige som løver raser de sin lidenskap ut. Den ene forsøker å overgå den annen i villskap og eksentriske påfunn. Alt er tillatt å vise på scenen: blodskam, mord, volg og forbrytelser. Det tøylesløse anarki åpner for enhver menneskelig utskeielse. Slik som de sultne rovdyr i sin tid kom styrtende inn på arenaen, slik styrter nå - brølende og farlige - de sanseløst berusede lidenskaper inn på scenen. En voldsom kraftladning eksploderer som en bombe - et utbrudd som fortsetter i femti år: en blodstyrtning, en ejakulasjon, en makeløs villskap som smitter hele verden og river den i stykker. I denne kraftorgien hører man knapt den enkelte stemme, oppfatter knapt den enkelte skikkelse. De hisser hverandre opp, lærer av hverandre, stjeler fra hverandre, kjemper for å overtrumfe sin rival, stille ham i skyggen. De er alle sammen intellektuelle gladiatorer som deltar i én eneste fest, slaver som er blitt frigjort fra lenkene og pisket frem av tidens genius, Han henter dem ut fra falleferdige, mørke hokk i forstedene, men også fra palassenes saler: murersønnesønnen Ben Jonson, skomakersønnen Marlowe, kammertjenerlærlingen Massinger, den velsituerte og kunnskapsrike Philip Sidney. Men i den hektiske malstrømmen blir de alle virvlet sammen til ett - feiret i dag, i morgen døde. Kyd og Heywood går til grunne i fattigdom og elendighet. Det samme gjør Spenser som faller utsultet om i King Street. Alle er de jammerlige figurer: slagsbrødre, halliker, komedianter og kjeltringer. Men diktere, diktere, diktere er de også alle. Shakespeare er bare deres midtpunkt, «the very age and body of the time», men man får ikke tid til å skjelne ham fra de andre, så stormende er dette rabalder, så hastig skyter det ene verk opp etter det annet, så sterkt står lidenskap mot lidenskap.

Og plutselig er dette menneskehetens herligste vulkanutbrudd forbi. Det ender i de samme krampetrekninger som det ble født. Dramaet er omme, England er utmattet, og i hundre år hviler Themsens tåkevåte gråhet over sinnene. Én generasjon har i ett eneste stormløp nådd alle lidenskapens tinder og avgrunner, har vrengt sin overhendige, fantastiske sjel ut av sitt bryst - og så ligger landet der, kraftløst og utmattet. En sneversynt puritanisme sørger for å stenge teatrene, slik at lidenskapens røst forstummer. Bibelen tar atter ordet. Det guddommelige ord lyder på samme sted hvor det høyst menneskelige forkynte sitt lidenskapelige budskap og hvor én eneste glødende generasjon har levet én gang på vegne av tusener.

Uventet ble plutselig foredragets søkelys rettet på oss: - Forstår dere nå hvorfor jeg ikke legger mine forelesninger opp i historisk-kronologisk rekkefølge og begynner med King Arthur og Chaucer, hvorfor jeg - i motsetning til det som er vanlig - begynner med elisabethianerne? Og forstår dere at jeg først og fremst krever inngående kjennskap til den tids mennesker, innlevelse i denne opphøyde livsytring? Opplevelse er nemlig selve forutsetningen for filologisk forståelse, et grammatikalsk ord erkjennes ut fra sin verdi, og dere unge mennesker som ønsker å tilegne dere et språk, må først se dette språket, dette landet i dets mest opphøyde skjønnhet, i dets ungdoms fulle kraft, i dets inderligste begeistring. Først må dere lytte til språket hos dikterne - de som skaper og fullbyrder språket. Dere må først ha følt diktningen varm og levende i deres egne hjerter før vi begynner å dissekere den. Derfor begynner jeg alltid med gudene, for England er Elisabeth, er Shakespeare og shakespearianerne. Alt som var før, er forberedelse. Alt som deretter kom, er talentløs etterligning av dette dristige sprang mot det uendelige. Men her - og det skal dere føle og oppleve selv, dere unge mennesker - her finner vi vår verdens mest livskraftige unge. Enhver skikkelse, ethvert menneske lar seg først begripe når det viser seg i begeistret sinnstilstand når det er i lidenskapens vold. For alt av ånd springer ut fra blodet, all tenkning skyldes lidenskap, alle lidenskap skyldes begeistring. Derfor er det vi begynner med Shakespeare og hans samtidige - de som skal gjøre dere som er unge virkelig unge. Først begeistringen, deretter fliden, først Han, den største, den ypperste -- dette verdens herligste pensum - og så studiet av ordet! Og det får være nok for i dag - farvel!»

4 kommentarer:

scribo sa...

I denne teksten nevner Zweig Philip Sydney (kjent litteraturteoretiker), som Shakespeares samtidige. Sydneys bok, "Til forsvar for diktningen", er et innlegg i litteraturdebatten på denne tiden, siste halvdel av 1500-tallet, anbefales for den som er interessert i litteraturhistorie.
Boken er oversatt og omtalt av Jon W. Dietrichson.

Jørn Roeim sa...

Interessant. Den må jeg ta en titt på. Og Dietrichson treffer jeg jo på oversetterforeningens høstseminar hvert år.

Anne Hallingstad sa...

Og .... gratulerer med nomineringen! Fint! Jeg trengte et gaveforslag til den aldersgruppen, så det blir nok oversatt dansk spenning på den gutten!

Jørn Roeim sa...

Engelsk, ikke dansk. Men bøkene kan anbefales.