En frokost på Håpets Hotell

På tide med et litterært måltid igjen. Her kommer et fra Granskingen (se innlegget nedenfor). Når Granskeren kommer til Byen med Foretagendet for å utføre oppdraget sitt, klarer han etter mange viderverdigheter å få losji på et hotell med det ironiske navnet Håpets Hotell. Alt er absurd - for eksempel er selve værelset på ti ganger syv meter, mens badet er som et trangt skap hvor man knapt kan snu seg, og vannet i dusjen er enten iskaldt eller kokende. Frokosten består av to kjeks, som smaker som jord, og en kopp svart kaffe som er den beskeste Granskeren har drukket i hele sitt liv. Servitørene nytter det ikke å snakke med.

Typisk er det imidlertid at mennesker og situasjoner som har vært avvisende og truende i det ene øyeblikket, viser seg fra stikk motsatte side i neste øyeblikk. Da Granskeren, som etter hvert nærmest er helt utsultet, kommer ned til frokost etter sin annen natt på hotellet, blir han møtt på en helt annen måte og får et ganske annet måltid. Men som alltid under Granskerens opphold i Byen, kan situasjonen raskt snu seg. Jeg velger å forlate ham mens gleden over måltidet fortsatt er på topp.

«To Servitører sto foran ham. De hadde sagt nummeret til værelset hans samtidig. Granskeren nikket. Servitørene satte to store fat fra seg på bordet, håpet at det smakte fremragende og forsvant i Mylderet som åpnet seg for dem, men lukket seg fort igjen, som to hender som ønsket å holde på varmen. Fire tykke skiver med bacon, tre lyse medisterpølser, to urtekrydrede kjøttpølser, en fleskeomelett, fire bløtkokte egg, seks sildefileter marinert i eddik med løk, sursøte agurker, røkelaks med et dryss av dill, reinsdyrboller, en kjele med fleskepostei, et rikholdig utvalg av oster, en kurv med fint brød, et halvt pund smør, toast, anisbrød, kvedemarmelade, syltede roser, en ostekake, en karaffel eplesaft, en bolle salat av friske frukter, bananer, ferskener, jordbær, ananas, fem kiwier, en stor kanne mørk, røykduftende te, en kanne bergamott-te. Og ikke en eneste kjeks! Ikke det aller minste grann av den ufyselige svarte kaffen! Granskeren kunne ikke tro sine egne øyne. Så mange lekkerbiskener satt frem for ham, en utsultet mann med tom mage. Det gikk rundt for ham ved synet av all denne maten. Det føltes som om han var beruset. Han visste ikke hvor han skulle begynne, men det var nok best å sette i gang, han var redd for at Servitørene skulle komme på andre tanker, eller oppdage at de hadde begått en tabbe og kom for å hente fatene igjen. Han kastet seg over croissantene, omeletten, urtepølsene, brødet med valmuefrø. Han stappet det i munnen med fingrene, tygde nesten ikke, svelget alt helt, holdt på å sette i vrangstrupen, tømte i seg kopper med rykende te, som han drakk i én slurk, kjørte fingrene ned i honningen, rev i stykker en laksefilet med tykke lag av kvedemarmelade, dyppet sjokoladebrødet i kjelen med fleskepostei, smurte baconet inn med sildemarinade, tørket seg om munnen med en toast, proppet den deretter i munnen, tygde to bananer på én gang, jafset i seg i reinsdyrbolle. Han kjente hvordan magen ble fylt som en kornsilo etter innhøstningen. Han slukte alt med et stort smil om munnen, fråtset vilt, med hodet bøyd over bollene, asjettene, koppene, glemte alt som het verdighet, brydde seg overhodet ikke om at sausen silte fra munnvikene, at han sølte til genseren, at fingrene ble til fettete klør. Han som hadde vært så sulten, så sulten at han kunne grine. Et minne blott. Smilende stappet han i seg.»